Av Sverre Vik
Så forklarte han hvordan de jobbet med kirkene og lokalsamfunnet hånd i hånd med hovedoppdraget kirken har fått: gå til de fattige, de utstøtte, de marginaliserte, slik Jesus gjorde hele tiden.
Sør-Cup støtter arbeidet «Idrett Krysser Grenser» i Brasil, og nå hadde vi reist dit sammen for å besøke prosjektene ute i favelaen.
Ganske raskt etter undervisningen på kontoret ble vi tatt med ut til en familie med mor og seks barn som levde i et skur av et hus. En smilende varm alenemor møter oss med åpne armer. Selv hadde hun problemer med rus, og midt inne i en bitteliten stue lå ei lita jente på sofaen.
Jenta på 3-4 år hadde ikke hår på hodet, hun sov tungt, og når mor forteller at hun har kreft med spredning til lungene og lite håp om å overleve, ble det nesten for sterkt for oss. Vi var ikke forberedt, vi visste ingenting før vi gikk inn der og ble møtt av livet slik det er for altfor mange i Brasil.
Det var tungt, og hvordan de beholder håp i en slik situasjon, det var vanskelig å forstå.
Den lille jenta så døende ut, men mor forteller at midt i sykdommen er hun en blid og positiv jente. Plutselig våkner hun til og ser menneskene på besøk. Hun fester blikket på de hun kjenner fra kirken og kommunens sosialsenter og smiler med hele ansiktet.
Vi ble svært overrasket da hun reiste seg opp og spurte: Kan jeg gi gjestene en klem?
Da hun kaster seg rundt halsen min og klemmer hardt, brister noe inni meg. Det føles som en guddommelig klem, og jeg står i undring og lurer på … hva skjedde nå? Jeg føler jeg står på «Hellig grunn». I dette er Gud, tenker jeg flyktig. Hun blir på en underlig måte trøsteren når vi ikke har ord som kan trøste noen.
I dette møtet kjente jeg også sterkt på den ubehagelige følelsen av forskjellig maktforhold i et menneskemøte. Hvite, rike, privilegerte oss kommer klampende inn i deres private stue og private livssituasjon, riktignok invitert og varmt tatt imot, men allikevel.
Så opplever vi at de deler det mest sårbare i livet samtidig som de viser oss en kjærlighet jeg sent vil glemme. Tryggheten og varmen i relasjonen til våre medarbeidere i området var allerede etablert, og vi fikk smake frukten av dette i nærheten de viste oss.
Guds rike sammenlignes av og til med bølger i vann som sprer seg. Her opplevdes det slik.
Landdirektør Bebeto flyttet selv inn i en favela sammen med sin familie, bodde og kjempet for menneskeliv, verdighet og rettigheter for fattige som pastor der i 15 år. Han tror ikke på søndagskirken som lever for seg selv, men på hverdagskirken som spør om hva folk er opptatt av og lever sammen med dem. Han tror Gud vil reise oss opp i fellesskap som mennesker og samfunn. Han vet hva han snakker om, Bebeto.
Bebeto hørte Guds stemme i sitt hjerte når Jesus sa: «Det du gjør mot en av disse mine minste, gjør du mot meg». Han har fulgt det kallet siden.
Han ber en bønn hver dag: «Kjære Jesus, ikke la meg gå glipp av det du gjør i verden!
Jeg dro av gårde til Brasil med et hjerte preget av litt mismot og tunge tanker. Hvor er du Gud, hva gjør du Gud, bryr du deg Gud? Hva er frukten av det vi jobber med og hvor er den? Nytter det, finnes det håp? Ja, alle disse tankene som kan få oss til å gi opp. Verden er for stor, og jeg er for liten.
Så er det i møte med en av disse mine minste jeg finner håp og tro. Nesten som i juleevangeliet, i et hus like dårlig som en stall, i øynene til et dødssykt barn finner jeg kjærlighet og livsglede. Om verden preges av lidelse og frykt, så erfarer jeg at kjærligheten ikke er død allikevel, det oppleves som om Jesus er midt iblant oss, selv i alt det vonde. Og om jeg skal velge noe å leve for, er det vel mye bedre å velge kampen for kjærlighet og rettferdighet enn å synke ned i mismot og håpløshet!?
Vi reiste videre til flere av våre sentre midt i områder kontrollert av narkotikabander. Og der hvor jeg følte meg utrygg, fant vi barn som lekte, sang, spilte fotball, danset, lærte capovejra og speideraktiviteter. Trygge voksne formidlet nærhet og verdi, respekt og toleranse.
Åndens frukter er kjærlighet, glede, fred, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Disse verdiene ble brukt og undervist, og vi så fruktene av det. Glade og trygge barn. Eldre barn som hadde fått nok støtte til å gjennomføre skole og fått seg jobb. Flere av disse var fremdeles på sentrene for å hjelpe nye barn.
Dette ville aldri skjedd i disse barnas liv uten Gud og mennesker som vil leve som medvandrere i Jesu fotspor!
Bebeto påpekte dette
Og jeg tenker:
Takk Gud for at kjærligheten er en kilde til liv for alle som vil la seg bruke og berøre! For det vi var vitne til her var diakoni, Guds ord og vilje i handling.
Realiteten traff oss igjen da vi gikk inn i favelaen hvor disse barna bodde. Skuddsalver gikk av, men lederen for senteret beroliget med at dette var vanlig.
Narkobanden som styrer der bruker det som varsling, enten om at vi kom inn nå, eller at et parti med narkotika har landet i området.
For en stund siden ble senteret robbet for datautstyr m.m. Men etter kort tid ble vår leder for senteret ringt opp av en leder i narkobanden. Hun sa: «Nå har vi tatt dem, skal vi kvitte oss med dem eller bare kappe av dem hendene?» Lederen for senteret svarte forsiktig: «Kunne du bare fått dem til å levere tilbake, så er det nok for oss.» Og de kom og leverte tilbake utstyret. Bandelederen hadde selv barn i familien på senteret.
Jo lenger inn i favelaen vi kom, jo verre ble det. Søppel, gjørme, falleferdige plankehus, ekstrem fattigdom. Samtidig fikk vi lære om alle familiene som strevde med rus og vold i nære relasjoner og barnas traumer som de møter på senteret.
Dette var hverdagen til barna vi akkurat hadde lekt med, og da forsto vi Bebetos ord om at møtet med disse lekende barna aldri kunne ha skjedd om ikke noen fulgte kallet fra Jesus til å gå ut og gjøre evangeliet, vise at kjærligheten ikke er død, vise at vi bryr oss og at Gud bryr seg.
Jeg er en som kan preges av mismot og tunge tanker om håpløshet. Men dette jeg nå har sett og hørt, det gir meg håp og tro og forhåpentligvis nok kjærlighet til å dele videre.
Vi lever under en «Åpen himmel», og midt iblant oss, helt nært i det daglige, finnes Gud og Guds rike. Det er ikke bare åndelig, det er helt fysisk og praktisk, det gjelder ikke bare for menneskers sjeler, men for situasjonen og menneskene du lever sammen med nå.