Filippinene misbruk 4

Bak lukkede dører

For å stoppe koronaviruset stenges nå hele samfunn ned. For mange barn på Filippinene betyr det økt fare for overgrep, begått av personer bosatt i Norge.

av generalsekretær Andreas Andersen

Denne kronikken stod først på trykk i avisen Dagen den 7. april 2020


Et marked der barn kjøpes og selges

Filippinene kalles verdens episenter for handel med direktesendte overgrep, der barn holdes som slaver og daglig utsettes for grove seksuelle overgrep. Nordmenn bidrar til finansieringen av denne industrien, og det som ser ut til å være en enorm økning i antall nettovergrep de siste årene. I 2017 fikk myndighetene i landet rundt 45.000 tips om mulige tilfeller, mens dette antallet økte til 600.000 i 2018 – en økning på mer enn 1200 prosent.

Dokumentaren «Hallikens hus» (NRK Brennpunkt), saker fra TV2 og nylige domfellelser forteller om hvordan norske kunder betaler for å se innspilte eller direktesendte overgrep. En mann fra Troms ble i starten av mars i år tiltalt for menneskehandel og medvirkning til ni voldtekter mot barn under 14 år på Filippinene. Politiet fant også store mengder overgrepsmateriale – minst 21.200 og 1746 videoer.

Økt etterspørsel

Pornosider i vesten opplever økt trafikk etter hvert som folk tilbringer mer tid hjemme i karantene. De som eier denne typen sider sier at de fjerner materiale med mindreårige og ofre for menneskehandel. Sannheten er derimot at det er umulig å vite om «skuespillerne» deltar frivillig eller ikke. Økt trafikk på det mange anser som akseptable pornosider kan dermed øke etterspørselen etter overgrepsmateriale.

Det er heller ikke bare slike pornosider som har økt antall besøkende. Avisen The Guardian kunne i slutten av forrige uke melde at Europol også observerer økt trafikk i miljøene som søker spesielt etter overgrepsmateriale.

Fattigdommen – som nå forverres av at folk ikke får gått på jobb – har hele tiden også vært et fellestrekk i familiene der barn blir utsatt for nettovergrep.

Andreas Andersen

Økt tilbud

Samtidig er våre folk på Filippinene redde for effekten av portforbudet som er innført i landet. Erfaringen tilsier at det som nå skjer vil medføre økt tilbud av overgrepsmateriale i dette mørke markedet, der voksne selger barn som slaver.

Eksempelvis vet vi fra før at handel av barn øker under katastrofer, noe partnere vi jobber med i landet har observert ved naturkatastrofer. Vi vet også at barn i sårbare situasjoner er enda mer sårbare når samfunn ikke fungerer som normalt. Instanser som vanligvis plukker opp overgrep, som skoler, helsestasjoner og barnehager er stengt, og nasjonal oppmerksomhet er generelt sett rettet mot krisen man står i. Spesielt ved denne situasjonen er at man også er lukket inne med barna over lengre tid, uten av naboer eller venner har mulighet til å fatte mistanke om at noe er galt.

Fattigdommen – som nå forverres av at folk ikke får gått på jobb – har hele tiden også vært et fellestrekk i familiene der barn blir utsatt for nettovergrep. Omsorgspersoner presser barn til å delta i nettsamtaler med overgripere for å skaffe penger til maten som skal hindre familien fra å sulte. Ved å delta blir barnet familiens «helt», mens det blir «den slemme» som forårsaker sykdom og død dersom hun eller han nekter.

Tid for handling

Det er åpenbart at norske myndigheter må gi politiet de midlene de trenger for å møte den mulige økningen med effektive tiltak. Men alle kan bidra i denne kampen, først og fremst gjennom å lese og snakke om dette, selv om det gjør vondt. Sammen kan vi avsløre løgnen om de mange frivillige og lykkelige sex-arbeiderne.

I tillegg trenger Misjonsalliansen, og andre som oss, penger til å drive forebyggende arbeid. Mange på Filippinene unngår å snakke om overgrep og seksualitet fordi det er tabubelagt. Gjennom arbeidet sørger vi og våre partnere for at den samtalen settes i gang i kirker og andre steder der folk møtes.

I tillegg til den forebyggende effekten, så kan slike tiltak også avdekke pågående overgrep. Noe vi også har sett i praksis ved at en jente på et av våre kurs skjønte at det hun og søsteren opplevde hjemme ikke var normalt, meldte fra til bestemoren og fikk hjelp. Det inspirerer og gir håp i kampen mot urettferdigheten!