Skrevet av Karin Riska, landdirektør på Filippinene.

I hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet med barn og ungdom på en eller annen måte i større eller mindre grad. Å være sammen med dem gir meg mye glede og energi, og ikke minst håp

Jeg er overbevist om at det er superviktig å investere i de yngste generasjonene, ikke bare fordi de er fremtida, men fordi de også er nåtida. Og det er ingenting som gjør meg mer fortvila enn når barn og ungdom blir herset med og misbrukt, for ikke å snakke om når liv går tapt. Jeg vet mange kjenner seg igjen i det. Jeg er svært takknemlig for at Misjonsalliansen i vår nye strategi fortsatt har et stort fokus på barn og ungdom og på viktigheten i å sikre dem en god og trygg oppvekst.

Jesus var også tydelig på at barna har prioritet og har stor verdi i seg selv, som vi kan lese om i Markus 9.36-37:

«Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem. Han la armen om barnet og sa til dem: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.»»

Her på Filippinene hvor 1/3 av befolkningen på ca. 116 millioner er under 18 år, er det mange utfordringer å ta tak i blant barn og ungdom. Mange unge lever i fattigdom og i sårbare situasjoner, og altfor mange blir misbrukt og utnyttet. I en prat med ei venninne her om hva Misjonsalliansen gjør, blant annet for barn som blir misbrukt, spurte hun meg om hvordan jeg klarer å jobbe med noe så vanskelig. For meg er svaret på det enkelt: fordi jeg ser det nytter. Jeg ser barn og ungdom som får bedre liv pga arbeidet vi gjør.

I flere av prosjektene våre er barn og ungdom sentrale - som deltakere i lokalsamfunnene vi jobber i, og ungdommer som er volontører er også i bresjen for en del av programmet. Det er nydelig å se hvordan de reiser seg og tar plass og at de spiller en viktig rolle i arbeidet.

I flere av prosjektene våre er barn og ungdom sentrale - som deltakere i lokalsamfunnene vi jobber i, og ungdommer som er volontører er også i bresjen for en del av programmet. Det er nydelig å se hvordan de reiser seg og tar plass og at de spiller en viktig rolle i arbeidet.

For en tid tilbake var jeg på en workshop i et av prosjektene våre, et prosjekt hvor det er tett samarbeid mellom lokale myndigheter, kirke og andre viktige samfunnsaktører. Det var svært interessant å lytte til ungdommenes refleksjoner om hva de har lært i prosjektet så langt. Det var en fryd å lese lappene de hang på veggen etter diskusjonene, hvor de hadde skrevet ned setninger om hva de hadde lært. La meg nevne 3 eksempler:

«Jeg har lært at vi ikke skal undervurdere hva ungdom kan gjøre for vår nasjon.»

«Jeg har lært at alder ikke har noen betydning om du ønsker å bli hørt og lede.»

«Jeg fikk muligheten til å delta - fra å identifisere problemene til å løse dem.»

Alle de tre sitatene over er gode eksempler på hva som skjer når ungdom blir myndiggjort. Ikke minst i et land hvor det vanligvis er de eldre generasjonene som har mest innflytelse. Myndiggjorte unge fyller meg med håp for nåtida og fremtida, til tross for de mange utfordringene vi ser både her i landet og i verden forøvrig.

"Det er lettere å bygge sterke barn enn å reparere ødelagte voksne», skrev den amerikanske forfatteren og slavemotstanderen Frederick Douglass på midten av 1800-tallet. Sitatet stammer fra en debatt med hvite slaveeiere. Men sitatet er allmenngyldig til alle tider, selv om det å bygge sterke barn heller ikke er lett. Det kan synes som om det er mange ødelagte voksne som regjerer i dag. Heldigvis er det også svært mange eksempler på mennesker med en ødelagt barndom, som i dag er gode rollemodeller og ledere, fordi de har fått bearbeidet det de har vært igjennom og nå kan bruke det vanskelige og sårbare som en styrke. Det er utrolig viktig at vi jobber med både å forebygge og beskytte barn og også hjelpe de som har vært utsatt for overgrep.

Verdenssituasjonen i dag er mørkere enn den har vært på lenge, og det kan synes som den fortsetter å mørkne. Det å drive bistand, og å engasjere seg for de utsatte, undertrykte og sårbare, blir i større grad enn tidligere sett ned på, latterliggjort eller mistenkeliggjort. Det er ikke bare Trump og Musk som etterspør hva de har igjen for å hjelpe. Egoismen og den sterkestes rett får mer og mer plass, og konspirasjonsteorier og frykt råder grunnen.

Misjonsalliansens visjon «På jorda som i himmelen» er ikke minst i lys av det svært så aktuell. Vi trenger så sårt mer himmel på jord. Gjennom å bidra der vi kan for å gjøre livet bedre for de minste og sårbare, gir vi flere en smak av himmel.

I forrige uke var jeg på en ferieuke utenfor Manila, og det kan oppleves ganske så overveldende å komme tilbake til det kaotiske bybildet, hvor nøden også er tydelig i møte med barn som bor på gata og tigger, osv. Mens jeg satt og observerte gatebildet fra taxien jeg var i, kom en jeepney (gammel buss) opp på sida av meg, og på hele sida var følgende bibelord spraylakkert med store bokstaver: «Seek ye first the kingdom of God.» (Søk først Guds rike.) Det ble en viktig påminnelse til meg midt i det kaotiske bybildet om hvor løsningen til verdens problemer er å finne. Verden hadde garantert sett annerledes ut om vi alle i større grad hadde klart å søke og etterleve Guds vilje for verden.

Det er ikke rart at mange mennesker resignerer og tenker at det ikke gjør noen forskjell om en bidrar eller ikke i samfunnet. Den beste strategien kan synes å være at en må ta vare på seg selv og sin familie, resten kan en ikke gjøre noe med. Håpet kan oppleves vanskelig å klamre seg til slik situasjonen er nå for mange. Da kan det passe å minne om Nelson Mandelas vakre ønske: «Må dine valg reflektere dine håp og ikke det du frykter.» Det krever mot å velge basert på håp. Men nettopp et slikt nydelig mot til å håpe, har en utrolig kraft i seg, hvor det gode trosser det vanskelige og vonde og får plass der fortvilelsen før rådde grunnen. La meg følge opp med et sitat fra en annen sør-afrikaner, biskop Desmond Tutu: "Gjør din lille bit av godhet der du er; det er de små bitene av godhet som til sammen overvelder verden."

La oss sammen løfte frem og styrke det som styrker håpet og pågangsmotet i denne trøblete verden. Og la oss sammen satse på å utruste barn og unge, slik at de får gode liv her og nå, og blir viktige brikker i samfunnsbyggingen i fremtida også, slik at verden blir et bedre sted for langt flere enn i dag.

Jeg vil avslutte med en setning fra en fransiskansk velsignelse som har fulgt meg i mange år:

«Må Gud velsigne deg med nok tåpelighet til å tro at du kan gjøre en forskjell i verden.»