De skumle på nettet - er oss!
Av Heidi Sandvand Hegertun, generalsekretrær i Misjonsalliansen. Først publisert i Vårt Land 13.05.25.
«Send meg bilder. Ingen klær...» En slik melding får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste av oss. Som mor er jeg ikke redd for at barna mine skal møte en skummel mann i en mørk bakgate. Jeg er redd for hvem de møter mens de sitter trygt i sin egen seng – med en skjerm i hånden.
Dette er et tema som engasjerer foreldre. Vi snakker om det på foreldremøter og ved middagsbordet. Vi lærer barna våre nettvett, advarer dem om farer på TikTok og Snapchat, og gir dem råd om hvordan de skal opptre – og ikke opptre.
Men mens vi forsøker å skjerme våre egne barn, overser vi spørsmålet vi burde stille oss: Hvem beskytter barna i andre land – mot oss?
Nye tall fra Kripos viser at nordmenn er helt i verdenstoppen når det gjelder kjøp av direkteoverført overgrepsmateriale over nett. Fra norske hus og hytter sendes det meldinger til desperate mennesker i fattige land i Asia og Afrika. Det bestilles bilder og filmer av barn, ofte nedi barneskolealder. Pengene går ut – og det som kommer tilbake, er enhver foreldres verste mareritt. Vi snakker om tusenvis av barn som tvinges til å utføre overgrep foran kamera, ofte med familiemedlemmer som medhjelpere.
Siden denne typen kriminalitet sjelden anmeldes, er mørketallene store. Politiet anslår at seksuelt overgrepsmateriale blir sett og lastet ned fra 15 000 unike IP-adresser i Norge hvert år. Antallet har økt dramatisk de siste årene og forventes å fortsatt øke. Dette er ikke bare et problem langt borte. Det er et norsk problem med globale ringvirkninger.
Den digitale utviklingen har nådd selv de fattigste lokalsamfunnene. I slummen, favelaene og plankehusene har stadig flere fått smarttelefoner og internettilgang –men ikke kunnskap om hvordan de kan beskytte seg. Der vi lærer barna våre om nettvett, står fattige barn i slummen forsvarsløse. I 2022 ble en halv million filippinske barn utsatt for overgrep på nett.
I disse samfunnene er det lite kunnskap om grensesetting, personvern og barns rettigheter. For en mor i et fattig land, som ikke vet hvordan hun skal skaffe mat eller betale skolepenger for barna sine, er det nesten umulig å motstå når hun får en melding på telefonen “«Jeg sender penger ...».
I våre prosjektområder, blant annet på Filippinene og i Kambodsja ser vi dette altfor ofte. En mor fortalte at både hun og mannen mistet jobben under korona-pandemien. Uten inntekt, mat eller klær til barna, så hun ingen vei ut. Da en fremmed kontaktet henne på nettet med en forespørsel om å filme barna sine – mot en sum som tilsvarte en månedslønn – ga hun etter.
Misjonsalliansen er i kontakt med Kripos for å bekjempe dette. På Filippinene jobber vi forebyggende gjennom opplæring, idrettstilbud og undervisning om barns rettigheter. Men vi ser at det ikke er nok. Derfor trapper vi nå opp innsatsen ytterligere. Vi skal gi opplæring til flere av våre partnere i Asia, dele erfaringer på tvers av land og styrke beskyttelsen av barn i utsatte lokalsamfunn.
Men det holder ikke å handle bare der overgrepene skjer. Vi må gjøre mer her hjemme – der de begynner. For dette handler om å forstå alvoret i hvordan helt vanlige mennesker – med jobb, familie og samfunnsengasjement – kan ende opp med å begå alvorlige overgrep via tastaturet. Kripos viser til at overgriperne ofte er folk vi aldri ville mistenkt.
Derfor må vi løfte bevisstheten rundt hvordan vi voksne bruker nettet: Hva vi søker etter, hva vi klikker på, hva vi deler – og hva vi tillater. Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan stoppe hverandre, hvordan vi kjenner igjen faresignaler, og hvordan vi varsler når vi mistenker at noe er galt.
Skal vi stoppe overgrepene, holder det ikke å beskytte barna. Vi må ruste de voksne – og stoppe disse meldingene før de sendes.