For aller første gang har det lille lokalsamfunnet Mojaka i provinsen Southern i Sierra Leone gått sammen for å skape endring og utvikling i landsbyen sin. Alle har tatt del, og alle sider av landsbylivet har blitt påvirket av prosessen. – Det har vært en gjennomgripende prosess og en ny erfaring for oss alle, sier Fatimata Bockarie. Hun er 43 år gammel, og uten noen slags faglig kompetanse eller erfaring har hun villig tatt del i arbeidet for å bedre forholdene i landsbyen sin.

Sierra Leone, som ligger i Vest-Afrika og egentlig er et land rikt på naturressurser, er likevel blant Afrikas minst utviklede land. Dette skyldes ikke minst borgerkrigen som begynte for nøyaktig 30 år siden og som varte i ti år. Krigen gjorde svært stor skade, materielt, sosialt og følelsesmessig hos befolkningen, men med sin brokete og konfliktfylte historie er Sierra Leone i dag et rolig land. Majoriteten av befolkningen er muslimer og et mindretall er kristne, men menneskene i landet lever i fred med hverandre. Sierra Leone er først og fremst et jordbruksland, og store deler av befolkningen lever i små lokalsamfunn på landsbygda. Og det er i en slik landsby Fatimata Bockarie vokste opp.

– Så lenge landsbyen vår har eksistert har vi hatt den lille elva som eneste vannkilde. Der hentet vi drikkevannet vårt, og der vasket vi klær, forteller hun.

Tidlig i 2020 skjedde det noe. Det var kvinnene som vanligvis hentet drikkevann, og det var også de som vasket klærne. En dag så de plutselig en endring i fargen på vannet. Fatimata forteller: – Vi ble sjokkerte, og i begynnelsen skjønte vi selvfølgelig ikke hva årsaken til dette var. På kort tid opplevde vi en stor økning av vannbårne sykdommer, både diaré og kolera, og enda tristere var det at flere mennesker, både barn og eldre, døde av disse sykdommene.

Det ble avdekket at elven hadde blitt forgiftet av utslipp fra gruvedrift lenger oppe i elva. I skjøre og sårbare land fører ikke alltid slike hendelser til umiddelbar handling fra myndighetene. Landsbybefolkningen måtte selv ta initiativ.

– Vi visste at innbyggerne i Levuma, en nærliggende landsby, ett år tidligere hadde fått hjelp fra United Methodist Church i Sierra Leone. Landsbyen hadde fått både brønner med rent vann og nye toaletter. Hos lederne i Levuma fikk vi hjelp til å skrive brev til utviklingsavdelingen ved Metodistkirkens kontor i hovedstaden Freetown. Etter noen måneder fikk vi besøk fra dem. Før de kunne svare ja på en søknad, måtte de vite om vi alle ville være med og bidra til en forandring. Det ville vi, og jeg ble valgt til lagersjef, forteller Fatimata.

Det var nok noen i Mojaka som hadde forventet at andre hadde kommet inn og gjort jobben for dem. Men slik skulle det ikke bli. Alle skulle være engasjert og få sine ulike oppgaver. Den voksne befolkningen i Mojaka fikk opplæring og veiledning i prosjektledelse og i praktisk og faglig gjennomføring, og de forstod etter hvert at utvikling var mulig bare de jobbet godt sammen.

– Jeg måtte jobbe sammen med og koordinere mine oppgaver med mennesker i andre prosjektkomiteer. Men på den måten fikk jeg sterkere ansvarsfølelse overfor oppgavene mine, og jeg fikk eierskap til hele utviklingsprosjektet. Vi fikk den opplæringen vi trengte, og jeg tilegnet meg mye ny kunnskap. Dette har vært et gode for landsbyen og samtidig veldig lærerikt for meg selv, sier hun.

I tillegg til brønngraving og bygging av toaletter har mye av læringen handlet om holdningsendring. I stedet for å gå på do bak busker og trær skal befolkningen i Mojaka nå bruke de nye toalettene. Mens de før ikke tenkte over at håndvask og personlig hygiene var så viktig for helsen, skal unge og eldre nå endre gamle holdninger og vaner. Det er en prosess som tar tid.

– Prosjektet har endret landsbyen på flere måter. Gjennom den omfattende prosessen har vi lært om prosjektledelse, økonomistyring, hygiene og mange andre ting. Vi har også fått en ny bevissthet om kjønnsbasert vold. Vi vet at det har skjedd overgrep av jenter og kvinner, ikke minst i forbindelse med at vi brukte skogen som toalett og at vi måtte gå til elva for å hente vann.

Åpenhet og samtaler om vanskelige tema har vært nyttig og er en betingelse for utvikling og endring av lokalsamfunnet. Nå skal landsbybefolkningen gå videre alene og skal ha ansvaret for vedlikehold av brønner og toaletter. Blant annet skal renhold av toalettene gå på rundgang mellom husstandene. – At vi ble tvunget til å ta noen skritt selv for å skape forandring har blitt til noe godt. For første gang har vi gjort noe viktig sammen, og vi skal framover vise ansvarlighet for landsbyen og vårt felles beste, avslutter Fatimata Bockarie.