
Reisebrev: Drømmen om helse og frelse
Etter mange år og prosjekter i Kina avlsutter Misjonsalliansen sin støtte til landet. Historiene du nå skal få høre viser hvordan prosjektene har styrket lokale institusjoner og myndigheter og hvordan dette er modeller og tilbud som nå vil tas videre. Et eksempel på langsiktig og bærekraftig arbeid!
Før jeg reiste til Kunming, som er byen hvor Misjonsalliansen inntil nå har hatt kontorer, fant jeg frem en gammel artikkel som stod trykket i bladet vårt Tsjili. Bladet hadde navn etter den første provinsen Misjonsalliansen startet opp i.
Les også: Tidsskille: Forlater Kina 123 år etter oppstarten
I Tsjili-provinsen ligger byen Kalgan, og til denne byen reiste syv misjonærer, klare for å dele Jesu kjærlighet i ord og handling. Historien forteller at én av dem mistet livet allerede det første året, og to av de første misjonærene som reiste ut er gravlagt i Kalgan. Disse første misjonærene ofret alt for å bringe "helse og frelse" til Kina. De var modige pionerer i noe som har vokst til et stort og viktig arbeid over hele verden.
En rød tråd gjennom Kina
Det vakre i møte med Kina og arbeidet der er at det fortsatt er tydelig at arbeidet har hatt en rød tråd hele veien. Min reise starter i byen Kunming og videre derfra til provinsen Yunnan. Her møter jeg fire år gamle Rui.
Historien til Rui og familien startet bare noen måneder etter at hun ble født. Faren begynte å reagere på at datteren ikke utviklet seg som andre barn.
– Vi gikk til en lege, og vi fikk beskjed om at Rui trengte rehabilitering, forteller moren til Rui, Yuning. Det eneste alternativet for behandling var å reise til Kunming som ligger flere timer unna provinsen de bor i. Å reise til Kunming er ikke bare kostbart, det gjorde også at moren til Rui ikke kunne jobbe.

Livsforvandlende behandling
Å få vite at datteren ikke utviklet seg som normalt var tungt for foreldrene.
– På dagtid gikk det fint fordi jeg var opptatt med å hjelpe Rui, men når kvelden kom, knakk jeg sammen. Hver kveld gråt jeg og var langt nede. Hvorfor har dette skjedd med oss? Har jeg gjort noe galt, forteller Yuning. Rui var en glad baby som aldri klagde og alltid hadde et smil om munnen, dette hjalp foreldrene i den slitsomme situasjonen. Etter hvert fikk foreldrene svar på at utfordringene til Rui skyldtes en veldig sjelden genfeil.
Lille Rui og moren bodde på sykehuset i Kunming i lange perioder, og dette gikk ikke i lengden. Sparepengene var brukt opp, de hadde solgt leiligheten og flyttet inn hos besteforeldrene.
– Jeg var utslitt og Ruis eldre søster skulle begynne på skolen, og jeg var ikke til stede. Hun spurte meg en dag: Elsker du Rui mer enn du elsker meg? Forteller Yuning.
Fra Rui var to år har de fått rehabilitering på det lokale sykehuset, som ligger en kort gåtur fra leiligheten de nå bor i. Denne rehabiliteringsavdelingen er støttet av Misjonsalliansens prosjekt.
Et kreativt prosjekt
Når vi er på besøk hos Rui og familien, er to terapeuter sammen med oss. De leker med Rui, og hun lyser opp når de tuller med henne. De gjør øvelser som hjelper Rui. Rui er som andre 4-åringer, hun løper rundt og er høyt og lavt. Dette er umulig å forstå når vi får se en film som er et par år gammel, hvor Rui nesten ikke kan bevege seg. En periode så det også mørkt ut for at Rui skulle få gå i barnehagen.

Veronica, landdirektør i Kina, forklarer at prosjektene må utvikle seg etter behov og at det er rom for å være kreative.
– Da vi hørte om at barn som Rui ikke fikk gå i barnehagen, så vi at dette var noe vi kunne jobbe med. Terapeutene gikk til den lokale barnehagen og ga dem opplæring i hvordan de kunne tilpasse for barn med spesielle behov. Nå får Rui gå i barnehagen, og vi har nå fått inn tre barn i vanlige barnehager.
Rui elsker barnehagen, og da jeg spør om hva hun liker best, kommer svaret kjapt:
- Jeg liker å lage ting!
Apropos barnehage, så må vi avslutte intervjuet fordi Rui skal til barnehagen. Hun løper ned trappene og ut i livet, med moren ved sin side! Jeg tenker over hvor viktig det er å ha tilbud som dette i nærheten av der mennesker bor. Dette skal de neste dagene vise meg.
Utenfor allfarvei
Neste dag skal vi ut på en lang reise på landsbyen i Kina. Vi kjører i flere timer på snirklede veier, opp åser og ned bratte bakker. Omsider kommer vi frem til et hus som ligger opp en liten bakke og som ser utover risåkre og grønnkledde åser.
Her møter vi 72 år gamle Wenchang. Han bor her sammen med kona si. Wenchang har jobbet som bonde hele livet, og han har dyrket ris og andre grønnsaker.
– Jeg har bodd her hele livet. Det er et kinesisk ordtak som sier: Du er en sopp, du vokser opp her og råtner her. Det er meg! Når Wenchang viser oss rundt lener han seg hele tiden mot en stokk. Denne stokken har han blitt helt avhengig av etter at han fikk slag i 2021.

– Det startet på morgenen klokken åtte. De fleste bønder sover ikke lenge, så jeg hadde stått opp tidlig. Jeg følte hele tiden at venstre side, spesielt beina og føttene, var nummen. Og fordi jeg vet at slag kan lamme venstresiden skjønte jeg at det var det jeg hadde fått, forteller Wenchang.
Han ringte sønnen sin, som måtte forte seg å kjøre fra Kunming. Dette kombinert med covid-pandemien gjorde at det tok lang tid før han fikk komme inn på sykehuset for å få hjelp.
Hjelpen kommer fram
Veronica forteller at en viktig del av prosjektet har vært å få tjenestene helt ut.
– Rehabilitering er fortsatt nytt i Kina, og på landsbygda er den underutviklet. I vår strategi bestemte vi oss derfor for å bygge denne kapasiteten. Vi har styrket de som jobber med rehabilitering, og dette har ført til et bedre tilbud også på landsbygda.
For Wenchang har denne hjelpen vært livsviktig.
– Terapeutene kommer hit for å behandle meg, og de gir meg øvelser jeg kan gjøre. Jeg er fornøyd med hva terapeutene har gjort for meg, og med deres hjelp kan jeg bli bedre.
Terapeutene viser noen øvelser, og de tar seg god tid til å forklare for Wenchang hvorfor og hvordan han skal gjøre det. Han tuller med dem og sier at: Dere har sikkert vokst opp med å spise noe av maten jeg har dyrket, men dere har selv ingen erfaring med å dyrke den.

Det som påvirker livet til Wenchang mest etter slaget, er at det er vanskeligere å være sosial med de andre i landsbyen. Huset hans ligger nær veien, og det kan være en del trafikk som gjør det utrygt for ham å gå der. Flere av vennene bor langt unna, og han er derfor mer ensom nå. En ting som også er viktig for Wenchang er verdighet.
– Jeg vil vaske mitt eget fjes, mine egne føtter, og jeg vil vanne mine egne planter. Jeg vil ikke gi opp! Å gjøre noen ting selv er viktig for meg. Jeg har levd hardt for å skape livet jeg nå har, og jeg vil ikke gi opp, avslutter han.
Arbeidet slutter ikke her
Tilbake i Kunming forteller Veronica oss at det finnes flere eksempler på at arbeidet til Misjonsalliansen varer.
– Vi har hatt prosjekter på lokale universiteter, og vi designet den første skoleboken i ergoterapi. Dette er kanskje 20 til 30 år siden. Det er vakkert å se hvordan misjonen og kallet fortsetter, forteller hun. Veronica legger også til at prosjektene har oppnådd mer enn hun hadde turt å drømme om.
– Det har skjedd store endringer, og det har jeg sett hvert år. Dette har vært en god investering.
Turen til Kina ga meg en ny innsikt i det å jobbe langsiktig. At det å oppnå resultater tar tid! Men også at et sterkt kall og ønske om å bringe helse og frelse til verden startet opp noe som i dag har vokst seg så stort og som skaper varig endring i Kina. Jeg tror og håper at de første misjonærene hadde vært stolte av det som i dag blir gjort av Misjonsalliansen i Kina og i andre land vi jobber i.