Jeg har sett dette åpne sårets ansikt dypt inn i øyene under pandemien. Jeg har bestemt meg for å delta i et nettverk av mennesker som bekjemper virkningene av pandemien i deres lokalsamfunn. Mennesker som før bekjempet sultens skygge, ble utsatt for politioperasjoner i hjemmene sine og så på nært hold de prekære helseforholdene folk lever med.

Vi bygger solidaritetsnettverk og handler sammen med samfunnet. Vi har levert kurver med livsnødvendige varer; vi har besøkt familiehjem i sorg, der en død kropp ble liggende innendørs i mer enn et døgn uten at den ble fjernet – personen døde med symptomer på COVID-19; Jeg så en mor begrave sønnen sin – som døde med pustebesvær og feber – og samme dag måtte vente på at en politioperasjon skulle ta slutt får at hun kunne hente mat til familien; disse hendelsene er bare noen av de utfordringer som nå fyller mitt sinn og hjerte. Vi har en avgrunn av ulikhet som vi ikke kan møte alene. Det krever styrke, det krever ansvar.

Tallene er grusomme. Å vite at ulikhet fremskynder utbredelsen av Covid-19 i fattige områder er frastøtende. Dødeligheten i den vestlige delen av Rio de Janerio er hele 21%, mens i rikere nabolag i den sørlige delen av byen – der sykdommen opprinnelig ble registrert – er den omtrent 7%.Sjansene for at et svart menneske som er analfabet skal dø som følge av koronaviruset i Brasil er nesten fire ganger større enn for en hvit person med høyt utdanningsnivå.

Offentlige tjenestemenn har forsømt arbeidet med å rette opp sosiale problemer i flere tiår, og en stor del av dem har vært likegyldige, arrogante og grusomme i møte med virkningene av pandemien på fattigste menneskers liv. Vi kan ikke tie. Vi må søke en større, raskere og fullstendig sosial transformasjon.

Vi vil ikke være stille!

Av Lucas Louback, pastor og partner av Misjonsalliansen i vårt arbeid i Rio de Janeiro.