– Da jeg var seks år, skulle jeg gått på skolen som andre barn, men sånn ble det ikke. I tre år, åtte måneder og tjue dager ble jeg tatt vekk fra familien min og måtte bo alene sammen med andre barn på et senter. I Kambodsja var alle skoler stengt i disse årene.

Dette er bare en liten del av historien til Sambath Sim som jobber på Misjonsalliansens kontor i Kambodsja. Sambath ble født bare noen få år før Røde Khmer og Pol Pot tok over landet. Under oppveksten til Sambath hadde landet fem ulike regimer, og oppveksten hans ble preget av borgerkrigen. – Familien min måtte etter hvert flytte til grensen mellom Thailand og Kambodsja, og vi endte opp med å bo 13 år i flyktningleir, forteller han.

I denne perioden mistet Sambath lillebroren sin. – Broren min ble syk, og det var vanskelig å få nødvendig helsehjelp. Det fantes ingen ordentlige sykehus i nærheten, kun små klinikker, og ingen hadde riktige medisiner. Vi prøvde alternativ medisin som urter og kokosnøtt-juice, men vi klarte ikke å redde han. Jeg har ikke så mange minner om han, men jeg husker godt navnet hans.

En hverdag i flyktningleiren

Faren til Sambath kjempet mot regimet i landet, og dette førte til at familien måtte flytte over grensen til Thailand. – Fordi FN ikke anerkjente myndighetene i landet, fikk de mye støtte fra dem og havnet i en leir som prioriterte utdanning. Da Sambath var ti år, fikk han derfor begynne på skolen, og dette ble raskt hans hobby. – Jeg hadde et sterkt ønske om å lære å lese og skrive. Jeg var veldig motivert. På skolen var det sosialt, og hverdagen opplevdes mer normal. Sambath og familien ble vant til livet i flyktningleiren. – Vi kjente ikke til et normalt liv, det var dette vi kjente til. For oss var det helt naturlig å få mat og vann tildelt fra FN hver uke. Vi sov på en matte, men fikk et teppe å ha over oss når det ble kjøligere.

Sambath så hvordan motstandsgruppene ba folk om å droppe utdanning for å bli med i krigen. Det var mange barnesoldater. Heldigvis prioriterte leiren Sambath bodde i utdanning. Det var ikke mye ressurser, men de hadde barneskole, ungdomsskole og høyere utdanning. – Jeg begynte å utdanne meg innenfor jordbruk og dyrehelse. Jeg så for meg at jeg skulle jobbe innenfor dette, forteller han. Han lærte seg også en del engelsk, og i 1992 kom han tilbake til Kambodsja.

En ny mening

Sambath giftet seg og skulle begynne å jobbe, men planen om å jobbe med gårdsdrift gikk ikke helt som planlagt. – Jeg kunne en del engelsk og hadde møtt mange NGO-er i min tid i flyktningleiren. De ville gjerne gi jobb til mennesker som hadde levd i en flyktningleir, og min første jobb var hos FN under valget i 1993. Etter det jobbet jeg med flere ulike NGO-er. Sambath jobbet i mange år på landsbygda før han flyttet inn til hovedstaden Phnom Penh.

Gjennom jobbene hos ulike NGO-er fikk Sambath mye arbeidserfaring. Men det var ikke bare arbeidserfaring Sambath tok med seg videre. – Jeg jobbet med en NGO som var bygd på kristen tro og på Bibelens ord. Jeg hadde ikke noe forhold til kristendom, men da jeg begynte å høre på hva de faktisk sa, så merket jeg at jeg ble nysgjerrig og følte at dette talte til mitt liv. Jeg reflekterte lenge over dette og fant ut at dette ga mening for meg. Og jeg ble en kristen.

Sambath jobbet i ti år i organisasjonen World Renew, det var der han ble kjent med Misjonsalliansen. – Jeg husker godt at jeg møtte både Arnt Jerpestad (tidligere generalsekretær) og Tone Lindheim (tidligere utenlandssjef), og da Misjonsalliansen søkte etter en program-manager i 2015, måtte jeg søke.

Sterke kvinner og en nær organisasjon

Sambath har i mange år vært en viktig person på Misjonsalliansen kontor i Kambodsja, og i disse årene har han fulgt arbeidet tett. – Jeg blir stadig imponert over Misjonsalliansen og arbeidet vi gjør. Noe av det jeg liker best, er hvordan vi lever ut verdiene våre: Nær, dyktig og modig. Spesielt verdien nær er noe jeg merker på flere måter. Vi jobber tett sammen, selv om vi er fra ulike land og kulturer. Vi er tett på målgruppen vår. Vi snakker med de lokale og med myndighetene. Jeg syns organisasjonen viser respekt for alle mennesker.

Sambath har sett mange resultater fra arbeidet Misjonsalliansen gjør. Og han forteller om noen møter som har gjort spesielt inntrykk. – Vi jobber med mennesker som er utsatt for landgrabbing. Det betyr at noen kommer inn og krever marken de bor på. I løpet av én natt blir mennesker jaget vekk og fratatt alt de eier. Der hjemmet deres en gang var, kommer det casinoer eller hotell. Vi jobber med å styrke disse menneskene og hjelpe dem med å kjempe sin sak. Og gang på gang ser jeg hvordan disse menneskene, og spesielt noen av kvinnene virkelig står opp for seg selv og viser skikkelig styrke.

Sambath forteller engasjert om noen av menneskene han har møtt: – Det er spesielt én kvinne som er veldig god til å snakke for seg, og hun har blitt leder for en gruppe som jobber med rett til eget land. Det er inspirerende å se at når det skjer forandring i mennesker vil det også skje en endring i samfunnet. Disse gruppene har stått på også under pandemien, men det fikk konsekvenser: Gruppen samlet mennesker og demonstrerte med bannere. Alle hadde på seg munnbind, men to av kvinnene ble arrestert for brudd på covid-19 loven og de ble sendt i fengsel. Disse menneskene står i frontlinjen, de kjemper sin egen kamp mens vi backer dem opp.

Voksen student

Veien til Sambath har blitt til mens han går, og han hadde nok ikke trodd at han skulle ende opp der han er nå. – Jeg er takknemlig for at jeg fikk en utdanning, selv om jeg ikke gikk på skolen før jeg var ti år. I flyktningleiren bygde vi våre egne hus av påler, bambus og blader fra palmetrær. Så da jeg var et barn, tenkte jeg at jeg kan ihvertfall bygge mitt eget hus, sier Sambath og ler. Han fortsetter: – Mamma og pappa hadde selv ingen utdanning, men de har alltid støttet meg.

Sambath holder nå på med å ta en mastergrad innenfor klima og klimaendringer. – Jeg er den eldste i klassen og eldre enn læreren, ler Sambath. Men jeg liker å lære nye ting og jeg syns det er givende å få studere. Noe jeg har lært av å jobbe i Misjonsalliansen er at: når man starter på noe, skal man fullføre.

Sambath må videre. Han skal reise til provinsen for å holde en workshop om hvordan lokalsamfunn kan møte klimaendringer. Noen dager senere får jeg en oppdatering fra en engasjert Samabath som syns det var fantastisk å endelig kunne ha fysiske møter igjen.