Helgas engasjement for rettferdighet startet tidlig og er tett sammenvevd med troen på Gud. – Å bry seg om andre er veldig sentralt i det kristne budskapet. Og at den neste ikke bare er min nærmeste. Det å se utover gir perspektiv, forteller hun. Gjennom jobben som prest hørte Helga om Misjonsalliansen, men det som gjorde at hun ble fadder, var inntrykkene etter besøket i Bolivia. – Nils Tore Andersen lurte på om jeg ville være med til Bolivia, og den uken har meislet seg fast. Noe av det som gjorde stort inntrykk, var å se hvor mange lokalt ansatte Misjonsalliansen hadde, mennesker med høy kompetanse som var så dedikerte, forteller Helga. Prosjektet hun besøkte, handlet om å samle vann til mennesker som levde under enkle forhold. – Jeg ble fascinert over måten Misjonsalliansen jobbet på, og siden den gangen har organisasjonen også fått mer fotfeste innenfor Den norske kirke.

En organisasjon blant de fattigste

Helga trekker frem den diakonale profilen til Misjonsalliansen som viktig, og for henne er jobben som landsrådets ordfører en fin måte å bidra på i tillegg til givertjenesten. – Arbeidet har en egenart som jeg ønsker å støtte, og å få følge med på arbeidet gjennom vervet i landsrådet gir et inntrykk av hvordan arbeidet utvikler seg, forteller hun.

At Misjonsalliansen fyller 125 år i år, ser Helga på som en viktig arv. – Jeg synes Misjonsalliansen hele veien har fokusert på det diakonale oppdraget, som vi kan samles om. At vi skal være blant de fattigste, og dette er et oppdrag som står seg. Derfor tror jeg også mange norske menigheter kan ha prosjekter fra Misjonsalliansen som sitt misjonsprosjekt, sier hun.

Tro som knytter sammen

For tiden fremover trekker Helga frem at Misjonsalliansen bør fortsette å se mot de fattige, men også bevare sin egenart. – Jeg tror og håper at det finnes rom for organisasjoner som Misjonsalliansen. Som ikke er av de største, men som har et sterkt omdømme. Organisasjonen trenger penger for å drive, men de trenger også mennesker som brenner. Både givere, ute i prosjektene og her i Norge, sier hun. Helga ser også styrken i en trosbasert organisasjon som Misjonsalliansen. – Trosbaserte aktører får ofte mulighet til å knytte kontakter lokalt. Man kan etablere relasjon til grupper hvor man også deler verdier og har et felles språk, legger hun til.

Helga deler fra reisen til Bolivia og hvordan hun der også så et fellesskap med tro som knyttet folk sammen. – Jeg husker at vi sto i en ring, og de som bodde i landsbyen delte om muligheten til å få rent vann rett inn i de enkle husene de bodde i. Da vi skulle si “ha det” til noen av menneskene vi møtte, sa en av dem til meg: «Vi vil møtes igjen, om ikke her, så der oppe», sa han mens han pekte opp mot himmelen. Det jeg møtte, var en realistisk gudstro som var nede på jorda og samtidig himmelvendt, forteller hun.

Felles språk i fotball

Av sakene Misjonsalliansen jobber med i dag, trekker Helga frem arbeidet mot nettovergrep som et viktig tema som må løftes, og som en fotballinteressert dame er også idrettsprosjektene noe hun har stor tro på. – Det som er fascinerende med fotball, er at det er en verdensaktivitet. Selv i landsbyer langt unna ser man at barna sparker fotball og løper rundt i drakter. Det gir en lagfølelse, og man kan gjøre det selv om man ikke snakker samme språk, avslutter hun.