
Et fattigere bistandsbudsjett
Regjeringens budsjettforslag for 2025 beskriver en stadig mer ustabil verden. Ord som "krise," "sikkerhet" og "konflikt" nevnes 100 flere ganger enn i fjorårets budsjett. Den skjerpede retorikken reflekterer også regjeringens prioriteringer: Krig, konflikt og humanitære kriser, som i Gaza og Ukraina, får økte bevilgninger.
Til tross for en verden preget av uro, mener regjeringen likevel ikke at situasjonen er alvorlig nok til å levere på løftet om 1 % av BNI til bistand. Dette målet skyves nok en gang frem i tid, til tross for at det bare er fem år igjen til 2030-fristen for å nå bærekraftsmålene.
Regjeringen innrømmer også at kun 17 % av målene er på rett spor, og uten økt innsats vil de fleste sannsynligvis ikke nås i det hele tatt. For hvert år som går uten at innsatsen trappes opp, blir jobben enda vanskeligere.
Så hvorfor i all verden, bokstavelig talt, beslutter utviklingsminister Tvinnereims å kutte i langsiktig bistand?
Heidi Sandvand Hegertun
Knapt en måned etter at regjeringen la frem en ny Afrika-strategi som skulle styrke det politiske og økonomiske engasjementet på områder som multilateralt samarbeid, sikkerhet, menneskerettigheter, likestilling, næringsliv og klima, velger de å kutte flere hundre millioner kroner i bevilgningene til Afrika.
Dette til tross for at Afrika i dag huser majoriteten verdens aller fattigste – ufattelige 400 millioner ekstremt fattige. Kontinentet står overfor enorme utfordringer knyttet til klima, konflikt og urettferdig ressursfordeling. Langsiktig bistand kan spille en avgjørende rolle i å møte disse utfordringene, men bare dersom vi øker innsatsen – ikke reduserer den.
Utviklingsministeren har flere ganger sagt hvor viktig det er å få med privat kapital til å løse verdens problemer, men likevel kuttes det også kraftig i budsjettet som skal støtte næringsutvikling og jobbskaping.
Vi i Misjonsalliansen har, gjennom selskapet vårt Alliance Microfinance, brukt denne støtten til å utvikle en digital landbruksbank i Etiopia, som har utløst over 30 millioner kroner fra private investorer. Og vi ønsker jo å gjøre mer av dette! Men nå er det kun småpenger igjen på posten til nye tiltak av denne typen.
Men regjeringens kutt stopper ikke der. Vi vet at sivilt samfunn spiller en avgjørende rolle i å bekjempe fattigdom, fremme demokrati og bekjempe korrupsjon. Likevel reduseres støtten til sivilt samfunn med over 100 millioner kroner.
Ved å kutte i den langsiktige bistanden, særlig i de mest sårbare regionene, risikerer regjeringen å forverre de problemene vi alle forsøker å løse.
Heidi Sandvand Hegertun
Kutt for sivilsamfunn vil kunne skape større sårbarhet og gjøre det vanskeligere å bygge varige, stabile samfunn. Med nullvekst både i år og i fjor, og nedgang til neste år i støtten til sivilt samfunn, er trenden tydelig. Når dette også faller sammen med flere år med kutt i utdanningsbistanden, fjerner Tvinnereim viktige forutsetninger for å løfte land ut av fattigdom og hindre fremtidige konflikter.
Tvinnereim hevder at utviklingspolitikken bidrar til å holde verden sammen i en tid med geopolitiske spenninger. Dette er kanskje riktig, men bistand bør være mer enn krisehåndtering. Den er også en investering i fremtidig stabilitet og samfunnsutvikling. Bærekraftige samfunn bygges gjennom investeringer i økonomisk utvikling, helse, utdanning og arbeidsplasser.
Fattigdom er en drivkraft for konflikt. Mangel på tilgang til grunnleggende ting som utdanning, helsetjenester og jobbmuligheter bidrar til destabilisering og nye kriser. Ved å kutte i den langsiktige bistanden, særlig i de mest sårbare regionene, risikerer regjeringen å forverre de problemene vi alle forsøker å løse.
Budsjettforslaget er ennå ikke vedtatt. Forhandlingene som kommer, kan i beste fall tvinge regjeringen til å revurdere disse kuttene. Og det bør de. Vi lever i ekstraordinære tider, men dette statsbudsjettet har ingen ekstraordinære tiltak å møte utfordringene med. Resultatet? Et fattigere bistandsbudsjett og en mer utrygg verden for alle.