Barn løper rundt på vaklevorne bruer, og er eneste måte å komme fram på mellom husene. I denne lille landsbyen bor det 35 familier. Den viktigste inntektskilden til de som bor her er en type gress som vokser i vannet. Før pandemien pleide de også reise inn til byen for å lete etter søppel som de kunne selge.

Sreynoch er en av jentene som bor i denne landsbyen. Hun er 17 år og har startet sin egen business. Hun lærte å sy gjennom et kurs med Misjonsalliansen, og fikk etter kurset midler til å kjøpe sin egen symaskin.

– Jeg hadde et lokale hvor jeg sydde klær, men på grunn av flommen kommer jeg meg ikke dit nå, forteller hun. Derfor må Sreynock nå sy hjemme.

Før pandemien hadde hun mange kunder, og hun hjalp folk med å reparere klær og lagde nye på bestilling. – Men det er veldig vanskelig nå. Jeg har færre kunder, og hvis ikke situasjonen endrer seg, må jeg finne jobb på en tekstilfabrikk.

Mange verdensomspennende kleskjeder produserer varene sine i Kambodsja og kan på den måten tilby rimelige klær til vestlige markeder. Men arbeidsvilkårene er ofte svært dårlige. Arbeidsdagene er lange, forholdene på fabrikkene usunne og lønnen er lav, om lag 1500 kroner i måneden.

– Det er mye bedre for meg om jeg kan jobbe for meg selv her i landsbyen min. Dessuten slipper jeg den lange reisetiden hver dag i tillegg til lang arbeidsdag, sier Sreynock.