4 nett4

Fest – for rent vann og nye toaletter

Misjonsalliansen har startet opp arbeid i et nytt land. Når organisasjonen utvider i Vest-Afrika og innlemmer Sierra Leone som nytt prosjektland, er det verdt en markering. Og i Sierra Leone sier de heller ikke nei til en fest!

Verdt en fest

Vi kjører hovedveien sørover fra Freetown, hovedstaden i Sierra Leone. Veien er overraskende fin, og bilen holder god fart. I alle fall en god stund. Når vi nærmer oss Bo, den nest-største byen i landet, svinger vi av fra hovedveien, og farten blir plutselig en helt annen. Veien snor seg bortover det rødbrune landskapet, og det merkes at regntiden enda ikke er over. Store hull i veien gjør at landcruiseren så vidt beveger seg framover. Etter mer enn en halvtime der vi i takt med ujevnhetene på veien hopper opp og ned i bilsetene, er vi framme i landsbyen. Under et provisorisk halvtak er festen i gang. Voksne og barn danser og synger, og når bilen ankommer og vi fra Norge stiger ut, øker volumet på sangen, og dansetrinnene blir enda heftigere.

«Har dere sett disse to før?» spør mannen som leder programmet. Han peker på Janne og Rune Øygard, Misjonsalliansens utsendinger i Liberia. Det vil si; det var de fram til 2017, for nå er de utsendinger og ansvarlige oppfølgere av prosjektene både i Liberia og Sierra Leone. «Ja!» roper landsbybeboerne tilbake, og stemmer fra dem som tydeligvis er ekstra godt informert legger til:

«De er fra Misjonsalliansen!» Alle jubler og klapper.

Hvilken fest snakker vi om? Når en landsby som i årevis har vært uten rent drikkevann og hvor befolkningens toaletter har vært bak en hvilken som helst busk utenfor huset eller ved bekken der de også har hentet drikkevannet sitt – når denne landsbyen får både brønner og to toaletter, ja, da blir det fest! Velkommen til landsbyen Joryah.

Fredelig sameksistens

Taket av palmegrener hindrer ikke sola fra en skyfri himmel å skinne gjennom. Temperaturen er godt over 30 grader, og stemningen er høy hos de frammøtte som vil bivåne den høytidelige overrekkelsen av brønner og toaletter. De sitter tett i tett på benker under taket som er laget for anledningen. Ledere, prominente gjester og vi fra Misjonsalliansen sitter på en slags scene helt framme. Landsbysjefen innleder og takker både metodistkirken og Misjonsalliansen for at de har gjort denne markeringen mulig, og som det seg hør og bør skal det to timers lange arrangementet innledes med bønn, både muslimsk og kristen.

Den muslimske imamen reiser seg og ber en monoton, meditativ bønn som avsluttes med at alle løfter håndflatene sine mot ansiktet. Deretter ber metodistpresten en bønn som avsluttes med et vers av en salme som synges av full hals av hele flokken, også av muslimene. For her lever religionene i fred med hverandre, side ved side.

Helsearbeideren som jobber på helseklinikken i landsbyen er en av flere som takker for bidraget fra Norge. Hun er kledd i en lyseblå uniform og kommer trolig rett fra helsesenteret. – Dere vet vi har vært mye syke her i landsbyen, og vi har alle vært plaget av mye diaré, begynner hun. Tilhørerne nikker, og vi hører en stille, bekreftende humring av «ja», og helsearbeideren fortsetter: - I dag ber Misjonsalliansen oss om å slutte å gjøre fra oss bak busker og trær i landsbyen. Kyllinger og høner spiser av avføringen og sykdommer sprer seg, og vi smitter hverandre. Nå må vi begynne å bruke toalettene, og vi må huske å vaske oss på hendene etterpå, sier hun før hun begynner å synge. Som forsanger synger hun om å bruke toaletter og vaske hendene, og alle gjentar teksten og holder rytmen ved å klappe i hendene.

Utsendinger for to land

Senere på kvelden sitter vi utenfor Sarchael Guest House, et enkelt overnattingssted hvor vi skal tilbringe natten. Generatoren bak hjørnet av bygningen bråker litt, men den bringer i det minste litt lys til oss. Sammen med de norske utsendingene sitter også Mission and Development-staben fra metodistkirken. Det er tid for å høre om oppstarten i landet. La det være sagt at Metodistkirken i Norge også har hatt et langt samarbeid med UMC i Sierra Leone og har tidligere støttet Joryah både med en bro inn til landsbyen og til et helsesenter.

Allerede da Janne og Rune Øygard begynte å jobbe i Liberia i januar 2015, var de klar over at arbeidet i Vest-Afrika kunne bli utvidet til nabolandet Sierra Leona, men tidspunktet var ikke bestemt. De norske utsendingene synes det er spennende at de nå får være med og starte opp i et nytt land.

- Vi tilegnet oss verdifulle erfaringer ved å starte opp i Liberia, og nå bruker vi disse når vi bygger opp arbeidet her i Sierra Leone. Disse to landene har noen felles trekk i historien, selv om Sierra Leone har vært kolonialisert og Liberia ikke har vært det. Tidligere slaver kom tilbake til det afrikanske kontinentet og fikk bosette seg i det som har blitt Liberia og Sierra Leone, og det er flere stammer og folkegrupper som vi finner i begge land. Dessuten har de felles erfaringer fra borgerkrigen som varte i 12-14 år, sier Rune, og Janne legger til: - De faglige utfordringene er også i hovedsak de samme. Ved gjennomføringen av pilotprosjektet i 2017 har vi satset på vann- og sanitærprosjekter. Når vi starter opp for fullt i 2018, vil vi i tillegg ha med et element med utdannelse, altså både WASH (vann, sanitær og helse) og utdannelse.

På samme måte som ved oppstarten i Liberia er United Methodist Church også den sentrale partnerorganisasjon i Sierra Leone. Det mener Rune Øygard er klokt. - Vi har allerede hatt et vellykket samarbeid med metodistkirken i Liberia og fått et godt innsyn i hvordan metodistene opererer, hvordan de tenker og er organisert. Nå har vi dessuten forlenget avtalen. Vi startet opp dialogen med Sierra Leone i slutten 2015, og nå er vi i gang også i dette landet.

Første partner i Sierra Leone

Metodistkirken i Sierra Leone har en egen avdeling for bistand og utvikling. «Mission and Development» heter avdelingen, og staben på fire personer ledes av Smart Senesie. Det er forunderlig hvordan et navn så godt kan beskrive egenskapene til den som bærer det.

- Jeg hadde to drømmer da jeg var yngre, jeg ville bli enten pastor eller politiker. Derfor studerte jeg både teologi og statsvitenskap og senere økonomi og administrasjon. En noe uvanlig kombinasjon, sier Smart og ler med en dyp og kraftig røst. – Jeg tror Gud har utrustet meg til det han ville jeg skulle jobbe med. Nå jobber jeg med utviklingsarbeid, men jeg har også et annet kall. Neste år skal jeg bli ordinert til pastor. Min far var pastor, og selv begynte jeg å preke da jeg var 12 år gammel. Gud har jobbet med meg i flere år og på mange områder i livet mitt, og jeg ønsker å være tilgjengelig for han.

Smart ble tidlig oppdaget. Under borgerkrigen jobbet han for National Commision for Social Action, et prosjekt etablert av Verdensbanken og regjeringen i Sierra Leone, der han jobbet tett med FNs høykommissær for flyktninger. Han steg i gradene og jobbet både med nødhjelp, med langsiktige prosjekter og med prosjektorganisering. Men situasjonen under borgerkrigen var kritisk, og Smart jobbet i en utsatt og farlig posisjon. – Jeg husker jeg ba: «Gud, hvis du beskytter livet mitt og familien min vil jeg gi hele mitt liv til deg og til tjenesten for andre.» Det gjorde han, og det løftet skal jeg holde, forteller Smart.

Lokal stab med kompetanse

Rundt bordet utenfor gjestehuset sitter også Andrew Momoh. Han er den som vil jobbe aller tettest på prosjektene til Misjonsalliansen. Han kommer fra enkle kår i den nord-østlige delen av Sierra Leone. Ved tilfeldigheter og på grunn av et stipend fikk han muligheter til høyere utdannelse, men studietiden i Freetown under borgerkrigen var dramatisk. Universitetet ble angrepet, og flere medstudenter ble drept. Andrew reddet livet ved å flykte ut i jungelen. I flere dager levde han av røtter og kassava og av vann fra små bekker. Han gjorde ferdig utdannelsen i 1998 og har jobbet både som lærer og senere innenfor bistand. Før han begynte i metodistkirken jobbet han i Plan International.

- Familien ville ha meg tilbake til Freetown, og kona min hadde sett en utlysning vedrørende en jobb i metodistkirken. Det var en jobb som koordinator innenfor lokalsamfunnsutvikling, men skulle jeg slutte i en internasjonal organisasjon for å jobbe i en kirke? Jeg søkte og fikk jobben. Selv om lønnen var bedre i Plan trives jeg godt i metodistkirken, forteller han.

Andrew var for noen år siden med og besøkte metodistkirkens prosjekter i Liberia, og de ble da kjent med Misjonsalliansen. Andrew, Smart og biskop Yambasu fortsatte samtalene med Misjonsalliansen. - Vi er veldig glad for utfallet og at Misjonsalliansen er kommet til Sierra Leone, og vi er takknemlige for disse årene vi har samarbeidet med Misjonsalliansen.

Andrew er opptatt av at lokalbefolkningen skal bestemme og ha føringen på sin egen utvikling. Får vi til demokratiske prosesser er muligheten bedre til stede for å lykkes, mener han. - Når vi får spørsmål om hjelp fra et lokalsamfunn, besøker vi dem og snakker med dem. Vi etablerer fokusgrupper og snakker med mennene, kvinnene og alle ungdommene hver for seg, og vi spør dem hva de trenger og hvordan de vil prioritere ønskene. I disse første landsbyene vi har startet små prosjekter har ønskene vært rent vann og toaletter, og ikke for eksempel fotballbaner. Og vi har ikke påvirket valgene deres.

Janne har lyttet til samtalen med Andrew og Smart, og hun legger til: - Sierra Leone er på samme måte som Liberia et mul-land, og på mange FN-indekser ligger de heller lavere enn Liberia. Ettersom vi har gjort oss kjent med landet ser vi at likhetene og behovene er store, spesielt innenfor rent vann og sanitær, helse og utdanning, sier hun.

Høytidelig overrekkelse

- Dette er mitt tredje besøk i landsbyen, og jeg vil få takke for måten dere har mottatt oss på. Takk til landsbysjef, muslimske og kristne ledere, sier Rune Øygard der han står på det provisoriske podiet. Vi er tilbake til festen under halvtaket, og alle klapper begeistret i hendene. Mange, både fra landsbyen og tilreisende gjester, har holdt sine taler. Nå er det Runes tur.

- Når vi lærer noe nytt, så betyr det at vi må stoppe å gjøre det vi har hatt som vane å gjøre. Nå kan dere slutte å bruke uteområdene i landsbyen eller bekkene som toalett. Nå kan dere bruke de nye toalettene. Det er alltid vanskelig å endre noe vi alltid har gjort og begynne å gjøre noe på en ny måte, men det er ikke godt for helsen deres å gå tilbake til den gamle måten å gjøre på det. Dere må huske å ta vare på toalettene dere har fått og vedlikeholde de, slik at de varer lenge. Til slutt vil jeg si noe viktig: Dette vi er samlet om i dag er aller viktigst for barna, for de er framtiden.

Takken fra landsbybeboerne uttrykkes både med klapping og med dans. Med en av de eldre kvinnene som forsanger er plutselig hele forsamlingen på bena. De klapper rytmen, og de synger av full hals mens de beveger seg som et demonstrasjonstog nedover landsbyen til stedet der det første av to nye toaletter skal åpnes med høytidelig snorklipping. – Dette er ikke metodistkirkens eller Misjonsalliansens toaletter. Dette er deres! Dere må huske å bruke de, og dere må huske å vaske hendene etterpå, sier Janne Øygard før hun forskriftsmessig og med glad sang og dans i bakgrunnen klipper snoren i Faderens, Sønnens og Den hellig ånds navn.