Minh Tuong er sytten år og er elev på en spesialskole for døve og blinde i byen Can Tho, sør i Vietnam. Det er den største byen i provinsen med samme navn, og Can Tho er også den største og viktigste byen i Mekongdeltaet. Minh Tuong kommer fra en landsby ni mil unna, og det gjør at han bor på internatet inne på skoleområdet. – Jeg er hjemme hos familien én gang i måneden, ellers bor jeg her, forteller han.

Mørketall

I følge organisasjonen Global Disability Rights finnes det mellom fem og seks millioner mennesker med funksjonsnedsettelse i Vietnam. 1,2 millioner av disse er barn under 19 år. Antallet døve i Vietnam finnes det ingen statistikk på og mørketallene er store, men man antar at det finnes ca. 156 000 barn som er døve eller har sterkt nedsatt hørsel.

Minh Tuong er en av de unge bak disse tallene. Han kommer fra en familie på fire, med mor, far og en eldre bror. – Foreldrene mine ble lei seg da de oppdaget at jeg ikke kunne høre. Legen fortalte at jeg var døv og at jeg aldri ville komme til å høre. Jeg ble fanget opp av det oppsøkende arbeidet til spesialskolen og ble tidlig diagnostisert, og da jeg ble eldre, fikk jeg begynne på skolen her i byen og fikk plass på internatet.

Senter med bred kompetanse

Spesialskolen i Can Tho er en ny samarbeidspartner for Misjonsalliansen. Rektoren forteller at den nesten 8000 kvm store skolen har 116 elever og 20 klasser, fordelt på både barne- og ungdomsskole. - Elevene våre er døve eller blinde, og noen få er begge deler. Vi følger samme opplegg som andre vanlige skoler, men vi har lagt inn et ekstra skoleår på både barne- og ungdomstrinnet. I tillegg til den teoretiske undervisningen har vi klasser for yrkesrettet utdanning som innenfor makeup og styling, håndarbeid og datafag. På den måten vil vi hjelpe dem til et praktisk yrke, forteller Trần Lê Duy Khiêm, rektor ved skolen.

Skolen i Can Tho har også en annen rolle. Fagpersonalet har en viktig oppgave i å følge opp foreldre og døve barn ute i landsbyene. – Når foreldre oppdager at noe er galt med hørselen til barna, kan de komme til skolen for videre utredning og hjelp, og lærere følger opp barna i sitt hjemmemiljø eller på de lokale skolene, sier rektor. En slik praktisk hjelp og rådgivning hjelper foreldrene til å forstå at døve også har en framtid og at barna deres vil ha tilgang til utdanning og et yrkesliv.

Misjonsalliansen ønsker å omskape spesialskolene til ressurssentre med bred kompetanse på alle typer funksjonshemning. Selv om spesialskolene har dekket et viktig behov for spesielt døve barn fra små landsbyer og lokalsamfunn, er målet at skolene skal bli såkalte ressurssentre som kan betjene lokale skoler på en ny og bedre måte. - Hensikten er at barna skal kunne bo hjemme med familien sin og gå på en lokal skole og være en del av et inkluderende samfunn og skolefellesskap, men samtidig være en del av et stimulerende tegnspråkmiljø. Vi har vært med på denne prosessen i andre provinser i Mekongområdet. Nå står Can Tho for tur, sier Trine Grønborg Christensen, landansvarlig for Misjonsalliansens arbeid i Vietnam.

Nytt språk åpner nye dører

På skolen i Can Tho treffer vi også jentene Quynh Như (16) og Hoàng Hương (19). De forteller at de trives veldig godt på skolen og at det ikke minst skyldes at de i dette fellesskapet kan forstå og kommunisere med hverandre. Begge jentene kommer fra fattige hjem i nærliggende landsbyer. – Jeg er hjemme hos mamma og mormor hver helg. Det er bare oss tre i familien, og mamma livnærer seg ved å sy. Hun kan ikke tegnspråk, så vi kommuniserer ved å skrive setninger på et papir. Jeg har noen få venner hjemme i landsbyen, men de er hørende og kan heller ikke tegnspråk. Derfor er det alltid godt å komme tilbake på skolen om mandagene. Mamma sykler meg tilbake skolen, en distanse på to mil hver vei, forteller Quynh Như. Hoàng Hương ser på Quynh Như mens hun forteller og nikker bekreftende på hodet. – Foreldrene mine er over seksti år og er veldig fattige. Mamma selger frukt på markedet, og pappa tar på seg tilfeldige jobber når muligheten byr seg. Jeg hjelper til i huset så godt jeg kan når jeg er hjemme, forteller hun.

Begge jentene drømmer om bedre liv når de blir voksne og håper at de får jobb, men ingen av dem vet hva slags yrke de ønsker seg. Quynh Như er kreativ og liker å sy og tegne, og hun kunne nok tenke seg å bli kunstner. Men Minh Tuong har bestemt seg for et yrke, han vil bli lærer og vil undervise døve barn. – Jeg gjør litt sånt allerede, sier han og smiler og fortsetter: - På fritiden liker jeg å hjelpe andre elever med leksene. Jeg har ingen favorittfag og liker alle fagene på skolen like godt, og da er det fint å kunne hjelpe andre.

Trenger kompetanse

Rektor Trần Lê Duy Khiêm og to andre lærere sitter sammen med oss og følger samtalen med de tre elevene. De forteller at Tuong er en svært oppvakt og skoleflink gutt. Han er dessuten hjelpsom og snill, og i helgene jobber han i skolehagen der det dyrkes ulike grønnsaker som brukes i matlagingen. De har mange liknende elever som bidrar positivt til internatfellesskapet, men de forteller også at det er mange vanskelige utfordringer med å drive en skole som denne. - Det er mange foreldre som ikke vil sende døve eller andre funksjonshemmede barn på skolen. De blir gående hjemme, og de blir da ofte tapere i lokalsamfunnet sitt. De to døvelærerne er enige, og de legger til at aldersforskjellen på elevene i én og samme klasse kan være utfordrende. – Døve barn blir oppdaget og diagnostisert til ulike tider i oppveksten, og når foreldrene venter med å sende dem på skole, blir det store aldersspenn i klassene. Det gjør undervisning og læring mer komplisert, mener de.

Rektoren er enig med lærerne, men han skryter av jobben de gjør. Han er glad for at skolen har gode lærere, men han erkjenner samtidig at det er vanskelig å få tak i kvalifiserte døvelærere. – Skolen er avhengig av lærere med kompetanse og forståelse for denne gruppen sårbare elever. Slike lærere får bedre lønn på skolene i de store byene.

Stigmatisert gruppe

Den totale staben ved skolen teller 41 personer og av disse er 28 lærere. De øvrige ansatte dekker andre oppgaver i dette lille skolesamfunnet. For det psykososiale miljøet kan til tider være skjørt.

– Du må huske på at de fleste barna på denne skolen kommer fra små, fattige landsbyer, og de har vært isolerte i sine lokalsamfunn. De har ikke kunnet kommunisere godt med venner og familie. Med enkle kroppsspråk har de kunnet gi signaler om at de for eksempel er sultne eller har vondt i magen, men de har ikke vært i stand til å formidle følelser, tanker, redsel og bekymringer. De har blitt stigmatisert i samfunnet og ikke blitt forstått, og mange av dem har blitt deprimerte eller har utviklet en utagerende oppførsel. Det er vi som får dette i fanget, forteller rektoren, og han legger til: - Når barna er kommet hit, vil mange av foreldrene overlate hele ansvaret til oss. Foreldrene vil verken bidra med økonomi, gode råd eller annen oppfølging av elevene, og barna besøker familien sin svært sjelden. Det er trist.

Tror på framtiden

Minh Tuong forteller at kontrasten mellom livet på skolen og hverdagen hjemme i landsbyen er stor. – Før jeg begynte på skolen, var jeg veldig trist det meste av tiden. Andre mennesker så ned på meg, og jeg hadde det vondt og konfliktfylt inne i meg uten å kunne uttrykke det eller fortelle det til noen. Her på skolen traff jeg andre døve. I begynnelsen kunne heller ikke vi kommunisere, men vi visste vi hadde noe felles. Etter hvert lærte vi tegnspråk, og vi følte oss mer og mer normale.

De to jentene trives også godt på skolen. Quynh Như liker best biologi, og Hoàng Hương synes kjemi er morsomst. På fritiden spiller de bordtennis, badminton og volleyball, og de henger sammen med venner. – Vi har tilgang til mange ulike aktiviteter, og vi lærer noe nytt hele tiden. For ikke lenge siden var hele klassen på et museum inne i byen, og vi ble kjent med historien vår og samfunnet vi lever i, forteller jentene.

- Målet vårt er ikke bare inkluderende utdanning, men enda mer et inkluderende samfunn, sier Trine Grønborg Christensen og fortsetter: - Lokalsamfunnet skal motiveres og stimuleres til å inkludere mennesker med ulik funksjonsnedsettelse, også døve. Da trenger vi et sterkt ressurssenter med all nødvendig ekspertise, i tillegg til velvillighet, åpenhet og samarbeidsvilje fra skoler og lokalsamfunn. Målet er at mennesker med funksjonsnedsettelse, inkludert døve, skal bli akseptert i samfunnet, og at også foreldre skal lære å kommunisere med barna sine, sier hun.

- Jeg vil ikke bli sett ned på lenger. Jeg vil få meg utdannelse og en jobb og klare meg selv. Når foreldrene mine blir gamle, skal jeg ta meg av dem. Jeg vil hjelpe fattige og være aktiv i kirken, sier Minh Tuong.