Av Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen.

I forrige uke kunne det norske oljefondet oppsummere pandemien så langt: 2020 var fondets nest beste år noensinne, og 2021 kan bli enda bedre. Det på tross av at hele 110 millioner mennesker har mistet jobbene sine ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Aller hardest har pandemien rammet i mindre utviklede markeder – områder av verden med mange fattige.

Koronapandemien har jevnt over gjort de rike enda rikere – oss nordmenn inkludert – mens de fattige har blitt enda fattigere. Da vi gikk inn i dette året håpte hele verden på bedre tider. Det har det etter hvert blitt for mange av oss. I flere av Misjonsalliansens prosjektland har vi derimot opplevd at 2021 har blitt verre enn fjoråret.

I Vietnam, et land der vi i 2020 jobbet tilnærmet normalt, er det for eksempel nå full lockdown, med noen lokale variasjoner. Lignende forverring ser vi Kambodsja, Filippinene og Nepal, alle land der vi er til stede med arbeid blant sårbare og marginaliserte mennesker. Dette er del av en generell trend med økende smitte i hele Sørøst-Asia som følge av delta-varianten.

Filippinene stikker seg negativt ut blant disse ved at de i tillegg har hatt et jevnt høyt smittetrykk helt siden starten av pandemien. På tilsvarende vis har restriksjonene i landet vært blant de strengeste i hele verden, med lange perioder der folk i svært liten grad har hatt lov til å forlate hjemmene sine.

Sammen med restriksjonene kommer en tøffere hverdag for innbyggerne, med økning i utfordringer som vold i hjemmet, lite mat, arbeidsløshet og overgrep mot mindreårige – ofte bestilt av menn i Norge og andre vestlige land. Senest har vi fått rapporter om at så mange som 62 prosent i landet legger seg sultne om kvelden, og at barn sendes ut på landsbygda så foreldre skal ha færre munner å mette. Det på tross av at foreldrene da ikke kan passe på barnet, det mister skolegang, og faller ut av fritidstilbud og andre hjelpetilbud.

Misjonsalliansen har vanligvis utsendinger til stede i Manila, hovedstaden i landet, men pandemien har gjort det umulig. Selv med fullvaksinerte utsendinger har det vist seg å være vanskelig å få innreisetillatelse. Da er vi glade for at vi har lokalt ansatte og partnere – frivillige organisasjoner og kirker som er lys i mørket og leder an i kampen mot fattigdom og urettferdighet.

De fantastiske lærerne i den tverrkirkelige organisasjonen KKFI er et eksempel på dette. I en hverdag der barn og unge overlever på restemat fra de rikes bord og fristes til å finne falskt håp hos kriminelle gjenger, tilbyr KKFI utdanning til dem som har falt ut av den offentlige skolen.

Under pandemien har de drevet oppsøkende arbeid med sine egne liv som innsats, fra sykdom og mulige angrep fra kriminelle gjenger. De gir håpet videre og viser sine medmennesker Guds kjærlighet ved å tilby nye sjanser til dem som resten av samfunnet har gitt opp, og som i mange tilfeller også selv har gitt opp.

Vår misjonsvirksomhet er bedre og mer hardfør på grunn av slike lokale aktører og partnerskap med organisasjoner som kan drive videre, også når vi av ulike årsaker ikke lenger kan være til stede. Koronapandemien har bare understreket hvor viktig lokale partnere som KKFI er i å kunne nå frem til de mest sårbare. At de i tillegg er nært på i sitt eget lokalsamfunn samtidig som de er nært på våre verdier og mål gjør samarbeidet enda bedre.

Slike partnere gir håp til medmennesker i sine lokalsamfunn. De inspirerer oss i Misjonsalliansen til å støtte andre slike «fyrtårn» av håp rundt om i verden. De kan også inspirere oss alle til selv å la troen ha konsekvenser for våre egne valg i livet. Også våre egne lokalsamfunn har mennesker fått sine drømmer knust så mange ganger at de har mistet alt håp. Hvem kjenner du som trenger nye muligheter og håp om en bedre hverdag?

På trykk i Dagen 24. august 2021.