Av generalsekretær Andreas Andersen.

På en fødestue i Ecuador ligger en ung kvinne med sin førstefødte i armene. Samtlige i rommet puster lettet ut. Det har vært dramatiske timer, men barnet lever. Samtidig vet alle i rommet at den virkelige kampen om barnets framtid begynner nå.

Det er mye i livet til den nye lille familien som tilsier at dette ikke kommer til å gå bra. Men vi vet at for barna som har oddsene mot seg er det noen ting som ofte blir avgjørende:

En trygg voksen, tilgang til grunnleggende utdanning, tro på at de senere i livet kan skaffe seg et levebrød og bruke de gavene de har fått. Hvis dette helt grunnleggende er på plass, kan et barn tåle enormt mye. Det er håp.

Det er grunnen til at verden har stått sammen om å prioritere grunnleggende skolegang i kampen mot fattigdom og marginalisering. Vi var på god vei.

Før koronapandemien gikk for eksempel ni av ti barn på skolen, men covid-19 har ført til enorme tilbakeslag som vi enda ikke vet omfanget av. Det som i mars 2020 opplevdes som en kortvarig periode, er nå i ferd med å bli til flere årskull med barn som ikke kan huske en annen hverdag enn pandemi.

Det handler ikke lenger om å beskytte barn fra traumatiske opplevelser i en kort periode. Det handler om at en generasjon kan miste en del av utviklingen sin som vi kanskje aldri kan kompensere for.

Alternativet til skolegang er dessverre godt kjent, ved at det fra flere hold i verden nå varsles om økninger i tenåringsgraviditeter, barneekteskap, overgrep i hjemmet og andre negative effekter i barns liv.

Eldre barn kan bli rekruttert inn i kriminelle miljøer, mens alle barna som nå mister skolegang står i fare for ikke å kunne få en trygg jobb senere i livet.

Med digital hjemmeundervisning som eneste alternativ til de stengte skolene, får særlig de barna som ikke har internett hjemme et problem. Mangel på digitale hjelpemidler er en type fattigdom som rammer svært mange. Det gjelder selvsagt de barna som vokser opp i familier med liten eller ingen inntekt, men også mange familier som ellers kan ha det ganske bra.

Å ikke ha tilgang til internett gjør det flere steder umulig å følge den digitale undervisningen som blir tilbudt.

I Misjonsalliansens arbeid i Ecuador så vi tidlig dette problemet da pandemien startet. Det gjorde at vi sammen med lokale kirker startet opp en «nødskole», der barna kunne komme i kirka for å laste ned leksene, skrive dem ut og ha et trygt sted å jobbe med skolearbeid.

For de barna vi jobber med i Guayaquil i Ecuador nærmer det seg nå to år med stengte skoler. I løpet av den tiden har vi utvidet arbeidet fra leksehjelp, til også å inkludere undervisning fra utdannede lærere. Vi har også økt antallet menigheter som deltar i prosjektet, og det er behov og ønske om å få enda flere kirker om bord.

Vi snakker ofte om at det kristne håpet gir folk en sjanse, fordi vi selv vet at vi hele tiden trenger nye sjanser. For barna som fødes inn i vanskelige livssituasjoner oppleves det som at de ikke fikk en sjanse i det hele tatt. Her har den globale kirken et enormt potensial i å jobbe sammen for å gi folk en sjanse til å bygge et bedre liv for seg selv og sin familie.

I rike land som Norge er det også barn som vokser opp med et svært vanskelig utgangspunkt i livet. Også her er det slik at barn kan tåle en vanskelig oppvekst dersom noen grunnleggende ting er på plass.

En av de tingene er en trygg voksen. Du kan være den personen. Kanskje ved å melde deg som frivillig eller tenke over hvilke unge du møter i hverdagen som kanskje trenger å bli sett litt ekstra. Kanskje du kan bidra til å skape møteplasser der unge kan bli kjent med voksne som lytter og ser dem for den de er – for eksempel gjennom leksehjelp eller et etter skoletid-tilbud i menigheten din.

Selv om vi ikke alltid har mulighet til å løse barnets situasjon, kan vi likevel utgjøre en forskjell ved å lytte og være til stede. Håpet ligger nemlig ikke alltid i at «alt skal bli bra». Av og til er det viktigste vi kan gjøre å si: «Jeg kan ikke gjøre alt bra, men du er ikke alene.»

Først publisert i Dagen, 11. januar 2022.