Vi blir sluppet inn dørene til et ungdomsfengsel i La Paz. Midt mellom bygningene åpner det seg en bakgård fylt med unge gutter. Latteren er høy og spenningen stor. 19 år gamle Edgar kommer sjenert bort og hilser på oss. Han og kameratene gjør seg klare for ukas fotballøkt.

Én gang i uka kommer pastorer utenfra for å ha fotballtreninger med guttene. Før treningen starter står alle i ring og holder rundt hverandre mens de ber. De unge guttene bryter opp og begynner med driblerepetisjoner. Edgar er en av de eldre som er her. Det finnes også gutter helt ned i tolvårsalderen.

Fire år i ungdomsfengsel

Edgar har sittet i ungdomsfengselet siden han var 15 år gammel. Det har ikke vært lett de siste fire årene, men det var spesielt vanskelig i begynnelsen.

– De første dagene var jeg veldig trist og gråt mye. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor familien min, og jeg savnet dem mye. De fortalte meg at jeg ikke måtte forlate Gud. Uansett hva som måtte skje, så måtte jeg fortsette å tro og være tålmodig, forteller han.

Edgar kommer fra enkle kår med foreldre og to yngre brødre. Støtten han har fått fra

familien gjennom den vanskelige tiden har betydd alt for han.

– Familien min fortsetter å støtte meg. De sier at vi alle gjør feil. Selv om det var min første gang og det har vært mye, fortsetter familien min å støtte meg. De sier at vi bare må se fremover.

Fotball, tro og samhold

Edgar er heldig som har en familie som støtter han. Det er ikke realiteten for mange av de andre ungdommene som sitter i fengselet. Dagene her inne er lange, men et av lyspunktene til Edgar og de andre er at de får spille fotball.

– Det er en måte å distrahere meg selv på, og jeg kan bli kvitt stress. Når vi spiller fotball, glemmer vi alt som er fra fortiden eller tenker ikke på hva som kommer, vi lever bare i nåtiden. Jeg føler meg fri når jeg får spille og trenger ikke å bekymre meg for noe under treninga, sier han.

Pastorene har også en samling etter tre- ninga hvor de snakker om Bibelen og lærer de unge guttene om å ta gode valg i livet. Edgar liker godt at pastorene er der og bryr seg om dem.

– Vi lærer mye av pastorene. De lærer oss å finne ro, samtidig som vi har mer orden og disiplin i livene våre.

Forbilde for brødrene

Edgar har kun ett år igjen av straffen sin og ser frem til å komme seg ut. I ungdomsfeng- selet har han fullført videregående og er fast bestemt på å gjøre det bedre i fremtiden.

– Jeg har forbedret meg de siste fire årene. Jeg har vært den beste eleven her og har begynt på universitetsstudier, sier han.

Mye av drivkraften hans er at han ønsker å være et godt forbilde for de yngre brødrene sine. Hans største frykt er at de skal ende i samme situasjon som han.

– Brødrene mine er tenåringer nå og jeg er redd for at det samme vil skje med dem. Men jeg håper og tror at de vet bedre. Selv om jeg er her på grunn av problemene mine, ønsker jeg å være et godt eksempel for brødrene mine. Det er derfor jeg studerer og fokuserer på fremtiden min.

Det skinner igjennom at Edgar virkelig ønsker å gjøre det bedre. Og med en universitetsgrad ser fremtiden hans lysere ut.

– Hver gang jeg studerer, tenker jeg alltid på et sitat som sier: «Fremtiden tilhører de som tror på skjønnheten i drømmene sine, og slik skal målene deres oppfylles.» Jeg ber hver dag til Gud om at han vil gi meg styrke til å fortsette på den gode vei.