Historien kjenner noen kanskje til fra før. I 1985 flyttet flere familier til en landsby utenfor Sihanouk by og provins, mennesker som lever av fiske og jordbruk. – Fra 1985 til 2006 bodde vi i fred og harmoni, og vi levde og jobbet trygt her. Ingen ting skjedde med oss, og vi hadde det veldig fint der vi var, forteller en av damene som bodde i området. I 2007 kom det noen og krevde landet. Menneskene som hadde bodd i landsbyen i over 20 år ble jagd vekk med vannkanoner og trusler. 107 familier fikk livet snudd på hodet denne dagen, og hjemmene deres var tatt fra dem. I ti år har flere av familiene bodd like utenfor landsbyen de tidligere bodde i, ved den bråkete veien blant søppel og små skur. Det er vanskelig å høre hva menneskene forteller på grunn av alt bråket. I en møkkete bekk på andre siden av veien bader barn, og mødrene vasker klær.

– Det er mye urettferdighet i Kambodsja

Etter at de som bor her ble jaget ut av hjemmene sine har de drevet en intens kamp for å få landet sitt tilbake. – Vi har hatt mange kampanjer og sendt brev til parlamentet, forteller Yeang Ren, en ung mann som har sittet i fengsel fordi han forsvarte seg mot politiets angrep. Familiene fikk et tilbud fra han som hadde overtatt landområdet om å få et nytt land. Halvparten av familiene takket ja til avtalen. Stedet de fikk tilbud om ligger inne i jungelen, der er det verken noe vann, veier, skoler eller helsesentre. Alt mangler, og det er ikke noen muligheter der. – Vi kan ikke leve på et sånt sted, sier en av de yngre damene. Det er 43 familier som fortsatt er her, og noen av familiene som flyttet ut i jungelen har kommet tilbake. Det har oppstått spenning mellom familiene som kom tilbake og de som valgte å bli, men de jobber med å stå sterkt sammen og bli et godt samfunn igjen.

Det er varmt, og inne i skurene ligger det barn som ser på TV. Noen har laget små butikker utenfor skurene sine. Bakken er full av plast, og høns går rundt på området. Noen av barna gråter fordi de er sultne, og mødrene setter i gang med å lage mat. Selv om menneskene bor rett ved en bråkete og trafikkert vei, har de vært nødt til å lage seg en hverdag midt i alt kaoset. Det siste familiene har gjort er å be han som tok landet om de kan få tilbake halvparten. Yeang Ren forteller om hvordan han opplever urettferdigheten: - Det er mye urettferdighet i Kambodsja. Folk bare kommer hit og tar tingene våre og så setter de oss i fengsel hvis vi protesterer. Jeg vil fortsette å kjempe for landet vårt, helt til vi får det tilbake eller at vi får en løsning vi er fornøyde med. Jeg gjorde ikke noe galt og er derfor ikke flau over å ha vært i fengsel. Jeg kjemper for mine rettigheter, sier han bestemt.

– Vi mangler toalett, og trafikken gir meg hodepine

Noen av barna og mødrene tar meg med for å vise området de tidligere bodde på, det ligger bare et steinkast fra stedet der de nå bor, men det er stort og grønt og ligger langt fra den bråkete veien. Landområdet står helt tomt, og det er ikke gjort noe med det siden de ble kastet ut derfra. I ti år har de altså sett over til det tomme landet og drømt om hverdagen som en gang var. Et stort gjerde er satt opp rundt området. Damene forteller engasjert om hvordan det var å bo her: - Vi kunne dyrke all maten vår og leve godt av det vi lagde. Vi hadde jobben vår her, vi var bønder og kunne ha arbeidsplassen rett utenfor døren. Der vi bor nå, er det ikke noe jord å dyrke, og barna reiser inn til restauranter i byen for å jobbe. Damene snakker i munnen på hverandre, og det er masse engasjement, de har sterke følelser rundt at landet har stått tomt i ti år.

Det er mange utfordringer med stedet der de nå bor, og de lister opp noen av dem: – Det er vanskelig å bo her fordi vi har ikke noe ordentlig toalett. Jeg drømmer meg tilbake til huset mitt. Jeg får hodepine av all trafikken. Familiene har fått hjelp med materialer som de har brukt til å bygge skurene som står ved veien, de har også brukt ting de har funnet rundt omkring. Husene er laget av bølgeblikk, papp og bambus.

Husene ved veien står på et offentlig område, og nå har det begynt å svirre rykter om at familiene enda en gang skal bli kastet bort fra området der de bor. Følelsene fra forrige gang kommer tilbake, og damene snakker i et raskt tempo. – Hvis noen jager oss bort, kommer vi til å rømme tilbake til landet hvor vi tidligere bodde, bak gjerdet. Vi har ingen andre steder å bo, dette er livet vårt. Jeg må få dø på mitt land, er noen av tingene de sier. Flere av barna er under ti år og må ha vokst opp i skurene ved veien. Trailerne dundrer forbi og overdøver alt annet mens støvet farer opp fra bakken.

– Vi ser familier med mer selvtillit og kunnskap

Landtyveri er et stort problem i Kambodsja, og det er vanskelig å gjøre noe med, men Misjonsalliansen jobber sammen med partneren for å kjempe mot urettferdighet. Ulike organisasjoner hjelper familiene med å demonstrere og gi helsesjekk til barna og transport til skolen. Sammen forteller vi at familiene er mer stolte og har mer selvtillit nå enn tidligere. Organisasjonen har fortalt dem om sine rettigheter, og de får trening hver måned i forhandlinger og andre relevante temaer.

Landområdet har stått tomt så lenge at familiene nå har begynt å dyrke jorda. Håpet og drømmen til familiene er tydelig: De vil kunne leve på landet sitt igjen, men for å få til dette må myndighetene være villige til å løse problemet. – Vi skal ikke gi oss, avslutter de.