Historiene om og av misjonær Guri Odden (1890-1988) er spennende lesning. Hennes år i Kina og Japan for Misjonsalliansen framstår både krevende og full av farer. Skal vi tro hennes egen beretning om disse tiårene møtte hun både motgang og medgang. 50 år i orienten heter boka hun selv skrev. Boka hennes er en tekst full av håp og kjærlighet til de menneskene Guri Odden møtte på sin vei. Den finnes i digital versjon på Nasjonalbiblioteket. I løpet av tiden i Kina og Japan var kun hjemme i Norge i noen få perioder. 

Hun jobbet både med forkynnelse og diakoni. Hun lærte seg kinesisk og etter hvert flere andre språk. Hun startet og bidro til å starte flere menigheter. Men hun gjorde også et viktig sosialt arbeid ved å hjelpe syke og funksjonshemmede. Flere steder blir det beskrevet hvordan hun reddet små jentebarn som var lagt til side eller satt ut for å dø. 

Området herjet av bander

Guri Oddens liv som misjonær kan ikke ha vært for pyser. Da hun kom som ung til Kina, startet hun alene en menighet på stedet Chahar, like ved grensen til Mongolia. Dette var områder langt unna de store byene. Slik beskrives hennes første tid som Misjonær, i Kjell Hagens jubileumsbok i 2001, da Misjonsalliansen var 100 år: 

«Det meste av tiden arbeidet hun alene på sine stasjoner, også i de vanskelige årene da provinsen herjes av røverbander. Seterjenta for Torpo bekjempet trolldom og overtro og plukker opp pikebarn som er lagt ut til villdyrene.» 

Jente-babyer satt til side for å dø

I boka beskriver hun flere vonde situasjoner og praksiser; 

«Nedstemmende virket også synet av alle syke og gamle og alle de vanstelte barna. Det var ingen gamleheimer og sykehus som tok seg av dem. Å, slik som jeg ennå kan minnes den såre barnegråten, de små kroppene og de store magene. De magre mødrene hadde ikke melk til barna sine.»

Hun forteller også om hjerteskjærende scener der små jentebarn ble lagt til side for å dø: 

«Verst av alt var det å høre skriket fra spedbarna som var lagt til side for rett og slett å sulte i hjel. Nå, det var ikke alle dødsdømte småjenter som skrek. Noen hadde fått munn og nese tilstappet så de skulle kveles og dø fortere.»

Selv beskriver Odden disse årene som harde, men meningsfulle. Hun opplevde at arbeidet hennes var velsignet og at hun ikke sto alene, selv om arbeidet hennes ofte kunne være ensomt. 

Ble internert under krigen

I boka beskriver hun perioder med politisk uro i Kina. Da andre verdenskrig herjet, ble de fleste misjonærene satt i interneringsleire i Kina. Hun forteller at dette var en krevende periode, uten at det framstår som hun synes synd på seg selv. Hun var mer opptatt av folket og landet, og deres framtid. 

Da krigen var slutt, ble de fleste misjonærer sendt hjem. Noen til USA, og noen ble sendt hjem til Norge. Guri Odden satt flere år i en slik leir, men hun mistet hverken håpet eller pågangsmotet. Etter en periode i Norge, drar Odden tilbake til Asia, denne gangen jobber hun for det meste i Japan, etter at det ble forbudt å drive misjon i Kina.

Høytidelig avskjed 

Selv om Odden møtte mange utfordringer går det fram at hun ble satt pris på i de lokalsamfunnene hun jobbet i. Slik beskriver hun en av avskjedene i Kina: «Det hendte noe som gjorde meg godt før reisen. Jeg fikk bevis for at de troende kineserne var glad i meg. De satt alt inn på å lage en festlig avskjed. (...) De hadde kjøpt flere lange tøystykker av silke. På disse hadde de laget inskripsjoner og lykkeønskninger, laget faner av dem og festet dem på stenger. De hadde kjøpt kaker og kunstige blomster, og flere bord var dekket langs veikanten utenfor byen. (...) Foran meg og vennene som fulgte meg, gikk et kinesisk musikkorps som var leid inn for anledningen. Ved hvert bord skulle jeg spise kaker og drikke te» 

Onkelens møte Ludvig Eriksen

Trolig var det ingen tilfeldighet at Guri Odden ble misjonær og brukte store deler av livet sitt i Kina og Japan. Hun forteller selv i boka at gjennom barndommen tenkte hun mye på å bli misjonær. Men som gjennom ungdomstiden bestemte hun seg for at hun ikke lenger var kristen. Dermed forsvant misjonærplanene.

Men ved en ren tilfeldighet møtte onkelen henne, Torkel H. Berg, en mann på toget mellom Oslo og Drammen, som han kommer i prat med. Mannen fortalte om sitt misjonsarbeid i Nord-Kina. Det endte med at onkelen ga penger til prosjektet og fikk med seg «en bunke traktater» om arbeidet hjem. Mannen på toget viste seg å være Ludvig Eriksen, mannen som stiftet Misjonsalliansen i 1901.

Ettersom onkelen ble involvert i Misjonsalliansens arbeid, spurte han etter hvert om nieses Guri Odden hadde lyst å dra til Kina. På dette tidspunktet hadde Guri Odden igjen begynt å tro. Onkelens oppfordring førte til at hun bestemte seg for å gå på misjonsskole i København. Hun skriver om hvor inspirerende og viktig dette året var for henne. Slik bestemte hun seg for å vie livet som misjonær til Kina som 20-åring, og slik startet hennes omfattende engasjement for Misjonsalliansen.  

Kongens fortjenestemedalje i gull

I 1960, 50 år etter at hun for første gang dro til Kina, var hennes tid i Asia over. Hun kom for godt hjem til Norge. Hun var da 80 år gammel. 1. august 1960 ble Guri Odden hedret av Kong Olav V. Hun ble tildelt kongens fortjenestemedalje i gull, for sine 5o år i Misjonsalliansens tjeneste. Det er i dag vanskelig å finne datidens begrunnelse for denne tildelingen. Begrunnelsen er likevel lett å tenke seg til. Guri Odden ga sitt arbeidsliv til et uselvisk arbeid for andre, langt hjemmefra. Hun utsatte seg for farer og sykdommer. Og hun reddet åpenbart mange liv. 

Guri Oddens orgel – på misjonsutstilling

Det er gjennom tidene skrevet mange bøker om norsk misjonshistorie. Likevel blir den ikke så ofte løftet fram. Derfor er det verdt å legge merke til misjonsutstillingen på Ål i Hallingdal i 1923.

I Kyrkebladet for Ål fra 2023, skriver de blant annet om misjonæren og sambygdingen Guri Odden, som kjøpte et orgel som hun tok meg så overalt hvor hun bodde, også hjem etter endt misjonstjeneste: 

«Ei av dei som reiste ut som misjonær til Kina i 1910, var fargerike Guri Odden (1890 – 1988) frå Torpo. Her var ho i 40 år, og deretter 10 år i Japan. Ho har skrive ei interessant bok om dette, «50 år i Orienten». På misjonsutstillinga er orgelet som Guri Odden hadde med seg alle åra på misjonsmarken. Og jammen tok denne språkmektige dama orgelet med seg heimatt etter endt teneste!»

Guri Odden levde et langt liv. Da hun kom hjem til Norge som 80-åring skulle hun fortsatt leve til hun ble 98 år. I boka si beskriver hun hvordan hun fulgte med og sendte andakter til Kina, og slik sett kjente at hun gjorde et nyttig arbeid livet ut. 

De to bildene av Guri Odden er hentet fra jubileums-boka om Misjonsalliansen skrevet av Kjell Hagen.