Da Albert var bare seks år ble han, foreldrene og den nyfødte lillesøsteren hans kastet ut av hjemmet sitt. Myndighetene hadde bestemt at det skulle bygges en ny motorvei akkurat der hvor favelaen de bodde i lå, så hele nabolaget ble tvangsflyttet. Alberts familie endte opp i en ny favela som heter São Remo. «Da vi kom hit, var det fortsatt mange som bodde i små skur av treplanker,» forteller han. «Det fantes ikke kloakksystem og veiene var av jord som ble gjørmete når det regnet».

Gjennom årene har flere av treskurene blitt erstattet av små, enkle murhus, men fortsatt renner kloakken åpent flere steder.

Albert er opptatt av å ikke svartmale livet i favelaen, og forsikrer oss om at det ikke er like farlig her nå som det var tidligere. Allikevel er det ikke til å komme unna at området har store utfordringer som følge av høy arbeidsledighet og narkotikatrafikk.

To sider av samme by

Albert husker at han som barn våknet en morgen og så en ung mann ligge drept på gaten rett utenfor vinduet. Men selv om vold og konflikt er en nådeløs del av livet her så vet Albert at favelaen også er full av barn og unge med stort potensiale. Ironisk nok ligger dette sårbare området vegg i vegg med Brasils største universitet, kun adskilt av en høy mur. På den ene siden av muren tar rike ungdommer prestisjetunge utdannelser, mens på den andre siden er det barn som knapt tør drømme om å fullføre grunnskolen.

Barna fra favelaen tok seg ofte inn på universitetsområdet for å leke, husker Albert. Men å se for seg at noen av dem skulle få studere på den andre siden av muren var helt utenkelig. De som bor i favelaen opplever at de blir behandlet annerledes enn folk fra andre bydeler. «Likhet eksisterer ikke» konstaterer Albert. Han forklarer at dette påvirker tankesettet til folk. Når du blir behandlet som om du er mindre verdt så begynner du til slutt å tro på at det er sant. Selvtilliten brytes ned og du tenker at det ikke er noe vits i å satse på utdanning, at det uansett ikke er noe håp.

Fra favelaen til forelesningssal

Gjennom et prosjekt i kirken, støttet av Misjonsalliansens givere, fikk Albert hjelp til å endre på dette tankesettet. Sakte, men sikkert fikk han selvtillit og håp om at han kunne bli noe annet en nok en narkotikaselger i favelaen. Med oppmuntring og støtte fra prosjektet klarte han å komme inn på journaliststudiet. Plutselig befant han seg på den «riktige» siden av muren, omgitt av ungdommer fra velstående familier.

Overgangen var ikke bare enkel, og Albert følte seg alene med sin bakgrunn fra favelaen. Studiekameratene trengte aldri å bekymre seg for om de hadde råd til lunsj, og de kunne gå på kino eller slappe av på kveldstid.

Selv måtte Albert jobbe ved siden av skolen. Hver dag stod han opp i grålysningen og var ikke hjemme igjen før midnatt. Albert visste at i favelaen var det muligheter for lettjente penger. Flere av de han hadde lekt med som barn hadde tatt veien inn i narkotikahandel og han så dem cruise rundt i merkeklær på dyre motorsykler. «Det er klart det var attraktivt,» innrømmer han. «Hadde det ikke vært for støtten jeg fikk i prosjektet, hadde kanskje jeg også valgt feil vei og hatt et annet liv i dag.»

Tilbake for å gi håp

Nå jobber Albert selv i prosjektet som støttes av Misjonsalliansen, i tillegg til at han er pastor i São Remo-favelaen. Her hjelper han andre med å stå imot fristelsen til å velge kriminalitet og rus foran skolegang. «Jeg føler Gud har kalt meg til å jobbe i favelaen for å gjøre en forskjell her» sier han.

Mange lurer på hvorfor han blir værende i favelaen nå som han har utdannelse og andre muligheter, men Albert ønsker å vie livet sitt til å gjøre en forskjell for barna i São Remo. Når han snakker med de unge bruker han ofte en venn som eksempel. Denne vennen tjente raske penger på narkotikasalg, men endte til slutt opp bak fengselsmurene. «Hva hjelper det å ha penger, når du ikke får se datteren din vokse opp fordi du sitter i fengsel? Eller når du konstant er på vakt for politiet eller folk fra rivaliserende gjenger?» Albert vil vise barna i favelaen at livet med kriminalitet ikke er verdt prisen og at de har både verdi, evner og muligheter. Første steg er å gi dem håp om at en annen fremtid er mulig.