Jon Ragne var på et prosjektbesøk hvor de skulle besøke bønder og se hvordan man kunne bruke gjødsel til å lage biogass. Etter å ha vært på besøk hos én bonde i en og en halv time hører han romstering fra et rom. Da han spurte hva dette var fikk han vite at det var datteren i huset som befant seg på rommet. Hun var psykisk syk og hadde vært innestengt på rommet i mange år.

– Dette er en historie jeg alltid kommer til å huske. Datteren var ikke stengt inne på rommet fordi foreldrene var slemme, men fordi de ikke hadde noe annet alternativ, forteller Jon Ragne. Datteren ble holdt inne på rommet fordi hun hadde en utagerende oppførsel og fordi moren var redd for hva som kunne skje hvis hun fikk gå ute. Det var en blanding av skam over oppførselen hennes og omsorg for datteren. Datteren hadde slitt mentalt i flere år, og etter en voldtekt i ungdommen ble hun veldig syk. – Jeg tenkte etter dette besøket på alle de skjebnene rundt omkring som vi aldri møter eller hører om, spesielt barn og unge med fysiske og psykiske handikap. Det var helt tilfeldig at jeg hørte kvinnen og begynte å spørre.

Etter nesten seks år i Vietnam er det flere historier Jon Ragne Bolstad og Guro Nesbakken kommer til å huske for resten av livet.

En landsby i storbyen

Det hele startet med at paret så en annonse hvor Misjonsalliansen søkte etter utsendinger til Vietnam. – Jeg hadde likt veldig godt å jobbe med Vietnam i en tidligere jobb og derfor la jeg nok litt ekstra merke til annonsen, forteller Guro. Og det var flere ting som gjorde at paret søkte på jobben som utsendinger for Misjonsalliansen. – Vi har tidligere bodd i Etiopia i to år, og vi har begge utviklingsstudier og har vært på lengre feltbesøk. Det gjorde nok terskelen for å tenke at vi kunne flytte ut igjen lavere, forteller Jon Ragne. – Det var også veldig klaff med kompetansen Misjonsalliansen søkte etter og at de søkte etter to personer, legger Guro til.

I 2016 pakket de koffertene og dro til Vietnam. Med seg hadde de to gutter på tre og ni år. Det er ingen tvil om at årene i Vietnam har satt spor for familien, og på mange måter har hverdagen vært enkel. – Vi har sluppet unna seks år med parkdresser og cherrox, ler Guro. – Vi bor i en liten bydel som er litt som en landsby i en kjempestor by. Jeg får fortsatt en god magefølelse når jeg kjører på motorsykkel fra kontoret med ettermiddagssol og det er varmt og deilig, legger Guro til. Nærheten til prosjektene er noe de kommer til å savne, og Jon Ragne trekker spesielt frem den vietnamesiske kulturen og kollegaene som noe som har satt spor og gitt lærdom.

Xin chao (Hei på vietnamesisk)

Paret brukte mye tid på å lære språket, og det var vanskeligere enn de hadde trodd. – Jeg er glad i språk og syns det er veldig spennende, men det er nesten sånn at det er vanskelig å forklare hvor vanskelig det er å lære seg vietnamesisk. Vi har jobbet veldig med det og nå kan vi snakke og ha en samtale. Jon Ragne legger til: – Noen dager har jeg gode dager og føler at det flyter veldig bra, også er det andre dager hvor det plutselig går trått igjen. En erfaring er at man må se forbi språkbarrieren. Mange ganger er det de som kan dårligst engelsk som kan mest om det vi lurer på. Men som utlending ender vi ofte opp med å snakke med de som kan best engelsk, og dermed går vi glipp av verdifull kunnskap. Erfaringen min med å lære vietnamesisk gir meg større forståelse for dette.

Begge to trekker flere ganger frem kollegaene på kontoret som noe de kommer til å savne og som de også har lært mye av. Jon Ragne har vært landdirektør, og møte med de vietnamesiske kollegaene har utviklet ham som leder. – Jeg har hatt utrolig mange gode samtaler med både kollegaer og partnere.

Jon Ragne har jobbet med å gi folk tydelig ansvar på kontoret. Prosjektledere med hveft sitt ansvar og målet er å få mer synergier ved å jobbe sammen med flere temaer som går på tvers. – Nå jobber vi mer som vi kanskje er vant til i Norge med mye samhandling på tvers av ansvarsområder, legger Guro til.

Paret reflekterer også over hvordan individualismen står sterkere i Norge. – I Norge er vi egentlig ganske individualistiske. I Vietnam er det kollektive veldig viktig. Hvis folk er trygge på hverandre så deler kollegaer ofte åpent om hvordan man har det, og man inviteres til å løse problemer i fellesskap. I Norge er man ofte mer privat på visse ting.

Den kollektive tankegangen har kommet til uttrykk i responsen på covid-19 også. Det er stor forståelse i Vietnam for at individet må miste noe av sin frihet for at samfunnet skal sikre seg best mulig.

Kjenner klimakrisen på kroppen

Guro har blant annet jobbet som prosjektleder for et klimakurs for kvinner og trekker frem arbeidet med klima og klimaendringer som tankevekkende. – Det jeg sitter igjen med som en viktig øyeåpner er at dette ikke er noe som skjer i framtiden. Dette skjer her og nå. Bare på de seks årene vi har vært i Vietnam har det vært hyppigere tørke og kraftigere stormer, og det salte havvannet trekker årlig lenger innover i elvene og ødelegger livsviktig ferskvann. Hverdagen blir stadig mer uforutsigbar for folk. Det er en stor, stor krise som rammer millioner av mennesker i Mekongdeltaet.

Da familien flyttet til Vietnam i 2016, ble landet rammet av den største flommen på 100 år, og i 2020 var flommen enda større. I Vietnam kjenner man klimaendringene på kroppen.

Klimaendringene er en del av hverdagen og livet til de som utsettes for det. En av tingene Misjonsalliansen i Vietnam også har jobbet med er å gi bønder flere ben å stå på så de er bedre rustet for klimaendringer. Bønder må dyrke de mest klimahardføre vekstene, og løsninger må være tilpasset den lokale situasjonen. – Det har vært utrolig spennende å jobbe med klima, men også vanskelig fordi det finnes ingen enkle løsninger.

Klima, stabil inntekt og inkludering av mennesker med funksjonshemning er temaer som går igjen i alle prosjekter Misjonsalliansen i Vietnam jobber med. – Funksjonshemmede blir jo også rammet av klimaendringer. Hvordan kan vi bruke vår kompetanse på de to områdene sammen? Vi kan for eksempel en del om det å skape jobber og mikrokreditt, men hvordan kan vi hjelpe funksjonshemmede å få jobber? Her har vi noen gode eksempler på hvordan man kan jobbe med flere temaer på tvers av prosjektene.

Sammen om inkludering

Inkludering og inkluderende utdanning er en viktig del av arbeidet i Vietnam. I likhet med datteren som var stengt inne på et rom er det mye skam knyttet til mennesker med funksjonsnedsettelse. Derfor er arbeidet med inkludering svært viktig. Guro deler et sterkt øyeblikk som skjedde på et prosjektbesøk.

– Jeg skulle besøke en klasse som var en del av et prosjekt med inkluderende utdanning. Der lager man noe vi kaller circle of friends, hvor elevene skal støtte barn med funksjonsnedsettelse og inkludere dem i klassen. I den klassen gikk det en gutt som skulle opp og skrive noe på tavlen. Han hadde utfordringer som gjorde at dette var en svært vanskelig oppgave for han. Jenta som hadde sittet ved siden av han gikk opp til han ved tavlen og sammen klarte de å skrive. Det var et så nydelig øyeblikk. Det var ekte og viste virkelig hva disse prosjektene handler om. Man kunne se at både gutten, jenta og læreren var veldig stolte over hva de sammen fikk til.

Guro og Jon Ragne har mange historier og gode ting å si om Vietnam, et land som har endret seg de siste seks årene. – Vietnam er et land i rasende utvikling. Nå er det et lavere mellominntektsland, men det er store fattigdomsutfordringer. Det er 10-15 % fattige i landet, og med en befolkning på 95 millioner mennesker er det millioner av fattige. I gatebildet og bybildet ser man flere internasjonale merkevarer og shoppingsentre og mye blir mer vestlig, men det er store ulikheter, og derfor er det viktig at Misjonsalliansen er til stede.

I løpet av oppholdet til Guro og Jon Ragne har Misjonsalliansen blitt en del av en styringsgruppe for alle internasjonale NGO-er som jobber i Vietnam, og Misjonsalliansen har fått en utmerkelse fra myndighetene for organisasjoner som gjør en forskjell i landet. Det var en viktig annerkjennelse og noe som skapte stor begeistring hos staben og som ga større muligheter til å få prosjekter igjennom.

På motorsykkel i solnedgang

24. juni går flyet hjem til Norge, og familien skal bosette seg på Tårnåsen like utenfor Oslo. Guro er allerede i gang med ny jobb i Plan hvor hun får bruk for mye av kunnskapen fra årene i Vietnam.

Vietnam vil alltid ha en stor plass i hjertet til Jon Ragne og Guro. – Vi er heldige fordi vi ikke er ferdige med Vietnam. Det er ikke sånn at vi reiser hjem fordi vi er lei eller ikke vil mer. Det er en god tid å slutte på. Vi reiser hjem fordi vi ønsker at barna skal ha mulighet til å gå på norsk skole. Årene i Vietnam har vært meningsfylte, og vi har fått jobbe med ting vi opplever som viktig. Misjonsalliansens styrke er at man er tett på. Arbeidet er lokalt, og det er alltid fokus på å finne ut av hvilke behov de vi skal hjelpe har, avslutter paret.

Paret nevner flere ting de kommer til å savne: nabolaget, kollegaer, maten, frukten, at det alltid er tropisk temperatur på rundt 33 grader, nærheten til prosjektene og alle turene på motorsykkel. – Jeg vet ikke hvor lang tid det tar fra Tårnåsen og inn til Oslo sentrum på motorsykkel, så det må jeg sjekke ut, avslutter Jon Ragne.