Av generalsekretær i Misjonsalliansen Andreas Andersen

Det er et økende antall kriser i verden. Vi har lenge hatt en flyktningkrise og en sikkerhetskrise som nå bare blir enda verre som følge av Russlands hensynsløse krig i Ukraina. Millioner av kvinner og barn legges nå til de allerede over 82 millionene av våre medmennesker som ifølge Flyktningeregnskapet 2021 fra før har måttet flykte fra sine hjem.

Krigen i Ukraina oppstår samtidig som verden mange steder er på vei ut av koronapandemien, men frykten for smitte holder fortsatt flere land nærmest i sjakk matt. Pandemien har også ført til en transportkrise som nå forverres av dyrere energipriser. På toppen av dette ser nå verden et av sine viktigste kornkammer gå opp flammer. Ukraina og Russland har samlet stått for 30 prosent av verdens hvete- og byggproduksjon. FN frykter nå 20 prosent økning i allerede høye matvarepriser, noe som vil slå hardest ut på dem som har minst å gå på fra før.

Dessverre har det de siste årene blitt enda flere av dem som har lite å gå på. I Misjonsalliansens arbeid blant verdens fattige har vi sett på nært hold mange av de rundt 100 millionene mennesker som verdensbanken estimerer at er dyttet ut i ekstrem fattigdom av pandemien.

Slike kriser kan og bør være en vekkerklokke for diakoni. Det er også tilbakemeldingene fra våre lokalt ansatte og utsendinger nå. Misjonsalliansens leder i Brasil oppsummerte det nylig som at koronakrisen har minnet kirken på kallet om å sette sin spiritualitet ut i praksis. At åndelighet og tro ikke bare kommer til uttrykk i gudstjenester. Kirken skal nemlig både tilbe, reflektere og handle, tre gode ben å stå på, men når vi hører ropene fra mennesker i nød må vi først og fremst handle.

Det kallet til diakoni ser vi nå folk svare på i møte med flyktningene som ankommer fra Ukraina. Kirker i nærområdene åpner sine dører og frivillige står på døgnet rundt. Her i Norge har kristne enkeltpersoner, kirker og organisasjoner samlet inn penger og nødhjelp for mange millioner allerede. Det er lite som er så fantastisk som å se diakoni i praksis – handlekraftig kjærlighet i møte med frykt og nød.

Misjonsalliansens oppdrag er å «fremelske verdighet i en urettferdig verden». Diakoni er ikke bare å tilby hjelp. Under Ebola i Vest-Afrika for noen år siden så vi dette i praksis. Der bidro først en del religiøse ledere til å spre konspirasjonsteorier og påføre skam på dem som ble smittet, noe som gjorde at folk holdt symptomer skjult og dermed smittet flere. Etter bevisst arbeid opp mot religiøse ledere snudde det helt, til at kirkene ble kraftsentre i kampen mot viruset.

Diakoni handler om å hjelpe, og å bekjempe de strukturene og vedtatte sannhetene som skaper urettferdighet og fattigdom. Krigen i Ukraina innebærer også en kamp mot feilinformasjon og løgner, eksempelvis Putins stempling av ukrainere som «nasjonalister», «fascister» og «nazister». Forfatter Sofi Oksanen er kanskje den som best har beskrevet det i en svært god kronikk i VG nylig: «Ved hjelp at et svartmalende språk fratas den utvalgte folkegruppen sin menneskelighet, noe som gjør det enklere å drepe dem…».

I møte med løgner som dette, og andre systemer og tankesett som skaper nød, er en hjelpende hånd til dem som rammes bare et nødvendig steg på veien. Diakoni i en slik situasjon – å virkelig fremelske verdighet – er å stå opp mot urettferdighet og løgn gjennom profetisk diakoni. Særlig viktig blir det å støtte de stemmene i Russland som nå risikerer egen sikkerhet for å stå opp mot løgn og overgrep.

Heldigvis viser erfaringene så langt at kirken i stor grad hører ansvaret til handling i de krisene som nå har kommet nær. Samtidig bør det kallet vi nå kjenner også minne oss om at vi er kalt til noe mer; og at Jesu kjærlighetsbudskap gjelder alle mennesker, til alle tider. Det er alltid mennesker rundt oss som opplever en krise, og behovet for rettferdskamp vil være der til det virkelig blir «på jorda som i himmelen».

Først på trykk i Dagen 22. mars.