I armene har hun en frisk og velskapt jente. Det er likevel ikke gledestårer som renner nedover kinnene.

Den nybakte moren er svekket etter fødselen. Det hun hadde trengt var en støttende familie rundt seg. Men det er ikke mange som vil komme på barselbesøk etter en jentefødsel. Den nærmeste familien holder seg unna, og svigermoren nekter å holde det nyfødte barnebarnet sitt. Skuffelsen over at det ble en jente er for stor.

Som fattig jente i Nepal er hun nederst på rangstigen. Da hun bare var en ung jente, et barn, ble hun giftet bort. Mannen hennes er dessverre en av de mange som utsetter familien sin for vold. Fordi hun er kvinne, er hun ikke verdt å bli lyttet til, så hun føler ikke det nytter å si ifra til noen. Da hun var liten ble hun nektet å gå på skole, det gjør at hun heller ikke kan lese om sine rettigheter eller skrive til noen om det hun opplever.

Hun har hele tiden jobbet like hardt som mennene i landsbyen hennes, men blir ikke anerkjent på samme måte. Under graviditeten har hun hatt et dårlig kosthold fordi hun generelt sett har lite mat og vanskelig for å få tak på nok rent vann. Som jente i Nepal har hun ofte fått føle på kroppen at hun er mindre verdt. Helt fra hun selv ble født har voksne behandlet henne annerledes enn brødrene. Særlig tydelig var det når hun ble tvunget til å isolere seg fra resten av familien hver gang hun har mensen, en tradisjon som heter chhaupadi og er vanlig på landsbygda i landet.

Hun har måttet kjempe for alt i livet. Nå er ringen startet på nytt. Et nytt jentebarn er født inn i fattigdom og et liv med mye diskriminering.

Pandemien har rammet kvinner særlig hardt. Fordi jenter og andre utsatte grupper er i en sårbar livssituasjon fra før – ofte utsatt for fattigdom, vold, ulikhet og marginalisering – rammes de i større grad enn menn fordi de har mindre å gå på. For eksempel har kvinner oftere færre sparepenger og dårligere helse enn menn.

Heldigvis er det mulig å fremme rettferdighet, også for jentene i Nepal. For eksempel kan støttegrupper hjelpe kvinnene til selv å sette ord på utfordringene de opplever og la sin stemme bli hørt. Vi kan også sørge for dialog mellom kvinner og religiøse ledere for å få lederne til å ta et tydelig standpunkt mot partnervold, chhaupadi, barneekteskap og andre tradisjoner som rammer jenter og kvinner.

Det er lite som skaper så mye håp som å se mennesker forstå sine rettigheter, reise seg opp og si ifra om urett. Samtaler og seminarer kan kanskje virke som et lite tiltak, men mennesker som deler sine historier kan forvandle hele samfunn – det vet vi som tror på de gode nyhetene i evangeliet alt om.

Jentene må også å kunne føle seg trygge på skolen, så de kan sikres god utdanning. Det gir grunnlaget som skal til for å skape endringer som varer. Utdanning har heldigvis vært høyt prioritert i norsk utviklingspolitikk generelt, og i samarbeidet med Nepal spesielt. Misjonsalliansen forventer at den prioriteringen fortsetter, selv om regjeringsplattformen ikke vektlegger utdanning i bistanden som et eget satsningsområde.

Den kampen mange jenter kjemper nederst på rangstigen i Nepal skal de slippe å kjempe alene. Snart er det 8. mars og likestilling diskuteres over hele verden. Situasjonen til kvinner i land som Nepal opprører og bør deles videre som en vekker om hvor urettferdig verden fortsatt er. Slik kan historier som den over, om en gråtende nybakt mor, ikke bare forandre samfunnet i Nepal, men også berøre og bevisstgjøre mennesker her i Norge. At historiene kan skape en vilje til å bidra, gjennom gaver til arbeid rettet mot jenter som utsettes for diskriminering, at enda flere forteller deres historie eller at nye mennesker bestemmer seg for å bruke sin tid til selv å fremme rettferdighet i en organisasjon som gjør det mulig.

Av generalsekretær i Misjonsalliansen Andreas Andersen, først på trykk i Dagen den 15. februar 2022.