En ung og entusiastisk leder tiltrår nå som landdirektør og leder for Misjonsalliansen arbeid i Kina. Wang Xiaoxia, eller Veronica, som hun også kalles, har god ballast og lang erfaring fra arbeid i internasjonale NGO-er. Hun har i mer enn ett år jobbet som prosjektleder ved kontoret i Kunming, men nå skal hun ha ansvaret for alle prosjektene omkring samfunnsbasert rehabilitering. – Da jeg første gang møtte Yinghong til en samtale om stillingen som prosjektleder og fikk høre om Misjonsalliansens arbeid rundt omkring i verden, og ikke minst at organisasjonen hadde sin opprinnelse i Kina, fikk jeg med det samme lyst til å jobbe i organisasjonen, sier hun.

Veronica kom til Misjonsalliansen fra en annen internasjonal NGO med hovedkontor i Hong Kong. Hun hadde ansvar for tre barnehjem i Yunnan provins, og hun elsket å jobbe med barn og tenåringer. På grunn av usikkerhet omkring samarbeidet med myndighetene i Kina og med videreutvikling av arbeidet, samt at organisasjonen planla å stenge ned barnehjemmene, var det tid for å tenke nytt.

– En god venn og kollega fra denne organisasjonen hadde møtt Yinghong (avtroppende landdirektør, red.anm.) på en fagkonferanse. Yinghong hadde fortalt at Misjonsalliansen skulle ansette en ny prosjektleder og sa også hvilke kvalifikasjoner de så etter. Da sa min kollega at hun kjente en person som ville passe perfekt i den rollen. Slik begynte ballen å rulle, sier hun.

Det hadde vært et oppmuntrende jobbintervju, men Veronica var likevel noe usikker. Ville hun passe inn i den norske organisasjonen og ikke minst med et annet fokus enn det hun hadde vært vant til? Hun var noe bekymret.

– Jeg hadde først og fremst erfaring fra sosialt arbeid og arbeid blant barn, og jeg hadde ikke peiling på medisinsk og samfunnsbasert rehabilitering. Yinghong så trolig noen kvaliteter i meg likevel, og hun verdsatte kompetansen min. «Alt omkring rehabilitering og helseomsorg kan du lære», mente hun. Erfaring fra utviklingsarbeid og prosjektledelse og gode holdninger skulle være de viktigste kriteriene, og det endte altså opp med at jeg tok mot til meg, forteller den nye landdirektøren.

Veronica kommer fra byen Baotou i Indre Mongolia, en industriby på halvannen millioner og som ligger langs Hunagelven, eller Den gule flod, som den før ble kalt. Hun forteller om en god oppvekst: – Jeg vokste opp i et tradisjonelt kinesisk nabolag der alle kjente hverandre og der alle voksne jobbet i samme store fabrikk. Alle voksne i nabolaget var «onkler» og «tanter», og barna kjente hverandre, lekte med hverandre og kunne besøke hverandre. Som barn hadde jeg tonnevis av spørsmål, og jeg var kjent for det. Jeg spurte alltid «hvorfor» til ting og var alltid veldig nysgjerrig. Jeg deltok i lokale, svært uhøytidelige debatter og konkurranser, og den som vant fikk iskrem, sier hun og ler godt og legger til: – Jeg spiste veldig mye iskrem i oppveksten.

Veronica gikk på college i Xian i provinsen Shaanxi, og hun har blant annet hovedfag i engelsk. Etter endt utdannelse fikk hun jobb som oversetter og tolk i en lokal NGO i samme by, en jobb hun hadde i seks år før hun deretter flyttet til Kunming. – Jeg hadde flere venner som bodde i Kunming og som oppmuntret meg til å komme ned hit. «Det er så utrolig vakkert her, og Kunming er himmerike for NGO-er», fortalte de. Og for ti år siden flyttet jeg til Kunming og begynte å jobbe for World Vision, forteller hun og legger til: – Ved å jobbe i flere forskjellige NGO-er, både lokale og internasjonale, har jeg gjennom årene tilegnet meg god kunnskap om sosialt arbeid og bistandsarbeid.

Også på tidligere arbeidsplasser har Veronica jobbet både med og for sårbare mennesker, i hovedsak med barn. Hun nevner fire nøkkelord hun forbinder med det å relatere til mennesker i sårbare livssituasjoner: potensiale, styrke, hensikt og gave.

– Selv om mange av dem er blitt tilsidesatt i samfunnet, har jeg sett det store potensiale de kan ha og den indre styrken som kjennetegner dem. Jeg har også ofte sett at Gud har gitt dem mål og hensikt i livet, og når jeg har fått lov til å møte dem og blitt kjent med dem, og de har åpnet hjertet sitt for meg og vist meg tillit, så har det blitt en stor gave til meg.

De siste to årene har vært utfordrende både for Veronica og for arbeidet i Kina. Det vanskeligste har nok vært å bygge relasjoner til partnere og til mennesker i prosjektene uten å kunne besøke dem. – Vi skal jo utruste og hjelpe partnerne våre til å gjøre en best mulig jobb for mennesker med funksjonshemninger, og for deres hverdagsliv i lokalsamfunnene de bor i. Da har det vært utfordrende å ha de begrensningene som pandemien har skapt. Vi har måttet være kreative for å finne best mulig måter å bidra med hjelp og støtte, avslutter Veronica, som nå gleder seg til å ta fatt på oppgaven med å videreutvikle Misjonsalliansens arbeid i Kina.