Korona har allerede krevd mange flere liv enn regjeringen har evnet å telle, siden den første positive saken på lørdag 29. februar. Guayaquil er "perlen ved stillehavet", og stedet der pandemien har truffet hardest. Gatene er tomme. Du kan bare være ute fra 05:00 til 14:00, selv om det ryktes at det kan bli 24-timers portforbud. Jeg takker Gud for at det ikke har skjedd. Vi trenger de få timene til å gå til butikken eller til små boder for å skaffe oss mat. Noe som nå også har blitt mangelvare, og det lille som er selges nå til mye høyere pris enn før.

COVID-19 fortsetter å ta liv, hver dag. Familier som mister sin kjære går ikke bare gjennom smerten av tapet av sine nærmeste, men også sorgen av ikke å kunne legge dem i en kiste. Og enda verre, ikke en gang å få gravlagt dem. Det er familier som, i påvente av hjelp fra det offentlige, oppbevarer lik i mer enn ti dager. I stor risiko for selv å bli smittet av viruset. De som har fått skaffet en kiste, har måttet betale store summer, fra sine allerede små reserver.

Vi lever midt i ondskapen. Det påvirker oss alle, men aller mest dem som ikke har mulighet til å holde seg hjemme i karantene og vente til alt er over. Mange familier i Guayaquils mest sårbare områder har ikke stabile jobber. De lever fra dag til dag. Nå har disse ingen ressurser til å beskytte seg mot smitte eller skaffe seg mat.

Virkeligheten vi nå lever i, ikke bare i denne byen, men over hele verden, gir oss få andre muligheter enn å heve våre hender og henvende oss til Gud i bønn om å hjelpe oss, slik at alt dette vil ta slutt.