Denne kronikken sto i Dagen 20. april 2020:

Misjonsalliansen – den største norske operatøren innen mikrofinans i utviklingsland – ser nå på nært hold hva som skjer når en helsekrise og et dramatisk fall i oljepris rammer samtidig. Med riktige og viktige grep kan norske myndigheter være med på å bidra til at denne krisen ikke eskalerer.

Verst er situasjonen i det oljeavhengige landet Ecuador, der pandemien har slått til med full tyngde. En stor og veldrevet bank innen mikrofinans skaker nå i grunnvollene og de mest utsatte i landet kan måtte bære byrdene av krisen.

Mikrofinans er bygget på et prinsipp om at lokale ildsjeler som ikke får tilgang til vanlige banklån, skal kunne bygge en fremtid for sin familie og sine lokalsamfunn. Små, men usikrede lån kan utgjøre den store forskjellen. Ofte er det kvinner som tar slike initiativ. Samvittighetsfullt betaler de sine renter og avdrag hver måned. Mikrofinansbanker er avhengig av denne jevne inntektsstrømmen for å kunne gi lån til nye slike samfunnsbyggere.

Dette faste omløpet av penger, som er en viktig del av bankens fundament har nå stoppet opp. Myndighetene i utviklingsland har heller ikke de samme ressursene å stille opp med som i Norge. Mikrofinanskundene har ingen statlig redningspakke å lene seg på. De har ingen inntekt så lenge man ikke kan jobbe med salg av varer og tjenester.

Krisen i Ecuador

Blant våre banker, er situasjonen aller mest prekær for Banco D-MIRO, en mikrofinansaktør med nærmere 70.000 spare- og lånekunder og et svært godt omdømme. Banken har hovedsete i Guayaquil i Ecuador, byen som nå er den verst rammede i hele Sør-Amerika.

Som tidligere gjort kjent så skulle en av de større mikrofinansbankene i landet, Banco Solidario, kjøpe virksomheten og drive den videre til det beste for de fattige i landet. Avtalen ble underskrevet i november 2019, men nå står prosessen i stampe og vi vet ikke når den kommer i gang igjen. Dette er likevel bare et symptom på den alvorlige systemkrisen vi nå advarer mot.

I tillegg til at situasjonen på bakken i Guayaquil er kaotisk, har myndighetene i landet gjort situasjonen enda vanskeligere ved at de har bestemt at alle låntakere i landet skal slippe å betale renter og avdrag. Et tiltak som kan ha noe for seg, med tanke på at de fleste i landet står uten inntekt. Problemet er bare at myndighetene også gjør det vanskelig å gjøre midlertidige kutt i driftskostnadene til banken.

På tross av denne situasjonen krever de også at bankene etterlever kravet til betalingsevne (likviditet) slik det er under normale omstendigheter. Det kravet er det imidlertid umulig å innfri så lenge folk lar være å betale tilbake lånene sine, tar ut pengene sine fra banken og den har de samme kostnadene som før.

Resultatet er at Banco D-MIRO innen svært kort tid risikerer å bli tatt over av myndighetene eller en annen offentlig intervenering. Dette på tross av at banken egentlig drives godt og har en sunn økonomi. Skulle banken gå over ende betyr det ikke bare slutten på en 23 år lang norsk bistandshistorie, men aller mest; den viktigste finansielle aktøren i de hardest rammede områdene i Ecuador vil forsvinne – på det tidspunktet det var aller størst behov for den.

Systemproblemet

Denne utfordringen er like systemisk som den er akutt: Fattige lånetakere verden over har ikke lenger inntekter på grunn av karantener og brutte handelsruter, mens sparekundene tar ut pengene sine i frykt for økonomisk kollaps eller fordi de bruker alle oppsparte midler de har til å betale for mat og medisiner. Mikrofinansaktører sliter dermed med lav likviditet, noe som setter dem i fare i møte med strenge likviditetskrav fra nasjonale myndigheter.

Systemkrisen forverres ved at de som vanligvis ville gitt disse aktørene lån i det internasjonale finansmarkedet er redde for å flytte på pengene sine så lenge hele verdensøkonomien er i krise. Resultatet er at verdens mikrofinansaktører – de fattiges banker – er avhengige av hjelp fra andre kilder til finansiering.

Hjelpen utenfra

Det er heldigvis håp for å løse problemet, for eksempel gjennom samarbeid med offentlige aktører i rike land. Dette håper vi også kan la seg gjøre i vårt tilfelle her i Norge, men vi frykter at en strategi fra tiden før pandemien skal skape hindringer i veien for en mulig løsning.

Etter flere tiår med suksessfull bistand til land i Latin-Amerika, har norske myndigheter flyttet innsatsen mot land i Afrika sør for Sahara, der behovene er større. Denne prisverdige konsentrasjonen av innsatsen må nå ikke komme i veien for å redde nettopp de resultatene som har gjort det mulig å flytte fokuset til Afrika.

Nøkkelen til gjenoppbygging

Banker som Banco D-MIRO er til stede der nøden nå er stor og vil kunne være en nøkkel til å hjelpe lokale helter bygge opp igjen sine lokalsamfunn. Sammen kan vi sørge for at også de fattige kan få sine bedrifter og arbeidsplasser tilbake. Men det greier vi bare dersom vi overlever denne krisen.