Talgje kirke, Rogaland
Talgje kirke, Rogaland

Rettferdighet ved tro

Rettferdighet er ikke først og fremst noe Gud krever, det er noe Gud gir. Et budskap vi er kalt til å dele videre.

Preken i Talgje kirke, 31. oktober 2021. Jørgen Haug, Regionleder for Misjonsalliansens arbeid i Sør-Amerika.

Takk for muligheten til å delta ved gudstjenesten her på Talgje i dag. En vakker plass med en flott gammel steinkirke som garantert har vært med på mye i løpet av sitt lange liv. Takk for at dere har tatt Misjonsalliansens arbeid i Ecuador som deres misjonsprosjekt. Vi er stolte av å ha dere med på laget!

I dag er det 31. oktober, reformasjonsdagen. Dagen da Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg og startet den lutherske reformasjon.

Som munk og prest både studerte han og underviste i teologiske disipliner. Blant annet holdt han på med romerbrevet. Som mange av oss andre hadde han en rekke spørsmål til skriften. Hans hovedspørsmål var: Hvordan finne en nådig Gud? Dette var ikke bare et teoretisk spørsmål for han. Det var et eksistensielt spørsmål om frelse og fortapelse. Var det mulig å finne en nådig Gud? Hans studier av Romerbrevet var forløsende for ham.

Luther kom til den konklusjon at rettferdighet ikke først og fremst er noe Gud krever men noe Gud gir – rettferdighet ved tro. Særlig Romerbrevet 1:16-17 ble et gjennombrudd. Han hadde alltid tenkt at Guds rettferdighet handlet om en Gud som dømmer. Det var som en åpenbaring for ham at Guds rettferdighet er noe Gud gir og ikke noe han kunne streve seg til eller oppnå. Når vi bekjenner våre synder, mottar tilgivelse og rettferdighet – ikke en rettferdighet vi har oppnådd og klart å få til, men Guds rettferdighet.

Luther forsto at Guds rettferdighet er gitt av nåde og tas imot i tro. Den er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. Det er tvert imot aldeles ufortjent, og derfor er frelsen og det evige livet en gave. «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror» (3.22).

Det er nesten for godt til å være sant, og det er det da også en del som tenker. Vi er nok slik laga at det er en tilfredsstillelse for oss å klatre for å oppnå. Det er litt i strid med den menneskelige natur at evangeliet og frelse er en gave.

Innen Paulus skrev romerbrevet, var det allerede en god del kristne i Roma fordelt på en rekke husmenigheter. Evangeliet, en Guds kraft til frelse for hver den som tror, gikk særlig fram blant fattigere befolkningsgrupper, inkludert slaver. Slik er det også i dag. Hovedtyngden i den verdensvide kirke er nå i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Det ser vi også i de landene vi arbeider i. Inkludert de landene i Sør-Amerika som jeg følger opp: Bolivia, Brasil og Ecuador.

Midt i lidelsen får vi som er kristne lov å være til stede som himmelrikets representanter, med et oppdrag av å bringe tegn på Guds Rikes nærvær.

Adriane, leder i Misjonsalliansens arbeid i Brasil

Så er det jo slik at selv om kirkene vokser så er det dem som spør: Hvor er dette Guds Rike som er kommet? Hvor er denne himmel på jord? All lidelse, sult, vold og drap. Midt i en pandemi blir lidelsen enda mer synlig.

Jeg var nylig på en nettkonferanse sammen med alle partnere Misjonsalliansen har i Brasil; prosjekter, lokale myndigheter, organisasjoner og kirker. Da var det en av lederne våre i Brasil som tok opp dette. Brasil har hatt en svært spesiell tid siste 1,5 årene, med mer enn 600 000 døde fra Covid-19. Vi ser mye resultater av vårt arbeid og mange får et bedre liv, samtidig er utfordringene massive.

Adriane, fra Rio de Janeiro henviste til Matteus 13, hvor Jesus sammenligner Guds Rike med et sennepsfrø, et lite frø med stor kraft. At Guds Rike ikke nødvendigvis er å finne i det store. Men at det er iblant oss, i hver og en som tror på Jesus Kristus – en Guds kraft til frelse. Så midt i lidelsen får vi som er kristne lov å være til stede som himmelrikets representanter, med et oppdrag av å bringe tegn på Guds Rikes nærvær. For å bringe lys og håp. At vi lar troen få konsekvenser for livet.

Evangeliet, en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Evangeliet, de gode nyhetene om Jesus som led, døde i vårt sted, for våre synder og vår ondskap. Han som sto opp fra de døde og overvant døden og dødsrikets krefter slik at vi kan få tilgivelse, rettferdighet og evig liv.

Som Paulus sier det i 3.22-24:

«Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus», og da kan vi legge til: frikjøpt i Kristus Jesus som en slave på et slavemarked.»

Illustrasjonsbilde: Gatepastor i Brasil

Tilbake til reformasjonen og Martin Luther og 31. oktober.

Det faktum at kirken brukte sin makt til å tilgi, til å selge tilgivelse for penger ble for Martin en vederstyggelighet. På denne tiden var det kun kirken som kunne gi tilgivelse og frata mennesker tilgivelse. Man var derfor direkte avhengig av kirken som institusjon for sin egen personlige frelse. Og denne makten ble grovt misbrukt.

Det ble etter hvert en omfattende praksis og en viktig inntektskilde for kirken. I starten hadde han ingen planer om å forlate kirken. Det var først og fremst et angrep på kirkens botspraksis og avlatshandel. Men etter hvert ble Luthers angrep mer systematisk og rettet seg mot kirkens strukturer og ledelse. Inkludert pavedømmet, som han mente brukte og misbrukte sin makt over menneskene. Det handlet om rettferdighet og å bryte opp strukturer av urettferdighet, også innenfor kirkens dører.

Avlatshandel – det å selge åndelig velsignelse for penger – er dessverre ikke helt borte. Selv om det tar andre former i dag. Vi hører stadig forkynnelse om at «hvis du gir til oss så vil Gud velsigne rikt tilbake. Jo mer du gir, jo større velsignelse». Gjerne kombinert med «åndelige ledere» som misbruker sin makt og innflytelse over mennesker til egen økonomisk vinning.

Men vi gir jo ikke fordi vi ønsker å få mer, for egen vinnings skyld. Vi gir tid og ressurser til våre medmennesker fordi vi kjenner en glede og en velsignelse ved å dele av det vi er blitt gitt.

For meg betyr det i vår urettferdige verden særlig at vi må løfte frem og prioritere internasjonal solidaritet. Vi som har blitt gitt mye – vi som er så enormt rike sammenlignet med resten av verden – er også kalt til å gi av vår overflod til dem som ikke har. Dette er avtalene mellom Misjonsalliansen og våre allierte menigheter, deriblant Talgje, et uttrykk for.

Takk for at dere slik også er med på å la troen ha konsekvenser for livet.

Favela i Brasil

For å oppsummere: Reformasjon handlet om tre ting

  • Skriften alene
  • Troen alene
  • Nåden alene

Kun Bibelen. Grunnlag for kristen tro, liv og lære. Et budskap om noe mer enn oss selv, et overnaturlig budskap om en verden utenfor det vi ser.

Bare gjennom troen på Jesus Kristus man kan bli frelst. Evangeliet, en Guds kraft til frelse for alle som tror. Som Jesus sa på korset: «Det er fullbrakt!». Det er nok det Jesus gjorde.

Bare nåde. Fordi rettferdigheten er noe Gud gir er og blir frelsen ufortjent, uansett hvor dårlige valg vi selv har gjort i livet.

Den rettferdigheten er en gave som vi er kalt til å gi videre.

Som Adriane i Brasil sa det:

Guds Rike er ikke nødvendigvis å finne i det store, men midt iblant oss. I hver og en som tror på Jesus Kristus – en Guds kraft til frelse og rettferdighet. Så midt i lidelsen får vi som er kristne lov å være til stede som himmelrikets representanter, med et oppdrag av å bringe tegn på Guds Rikes nærvær.

Gi en gave