Liberia står overfor mange vanskelige utfordringer. Tusenvis mangler rent vann og dette skaper store problemer. Barnedødeligheten er blant de høyeste i verden. 26 prosent av landet har strøm, og veiene er elendige. I et land hvor så mye ikke fungerer er det viktig at arbeidet starter i riktig ende. Vi hører ofte i Liberia at det ikke nytter å holde kurs om kjønn og holdninger når det ligger barn utenfor og dør på grunn av mangelen på rent vann.

Vi snakker likevel om disse temaene, men vann er og må være en stor og viktig del av arbeidet vårt i et land som Liberia.

Rent vann som skaper forvandling

Det kommer barn løpende. Sletta fylles opp med voksne og enda flere barn: barn med enda mindre barn på ryggen. Barna er nysgjerrige og ivrige. Strømmen av mennesker fortsetter, og snart er hele landsbyen samlet. I dag skal det skje noe stort og forvandlende for landsbyen. Det skal åpnes fem nye brønner! Åpning av en brønn er både noe stort og høytidelig.

Landsbyen har levd lenge uten en brønn. De har brukt en liten bekk med møkkete vann som vannkilde. De tar oss med på den lange veien gjennom skogen for å finne vannkilden. Det er flere hindringer på veien: store stokker som ligger i veien, glatt underlag og en tynn, kronglete sti. Det må være umulig å gå her uten å falle når mørket har lagt seg.

På veien ned mot bekken møter jeg John. Han er 23 år gammel og bor i landsbyen. John forteller om hvor utfordrende hverdagen uten rent vann er. – Vi har mange utfordringer, og det er ikke bra å bruke bekken som vannkilde. John jobber på en gård i nærheten, i likhet med de fleste andre i landsbyen. En utfordring ved å ikke ha vann er at de ikke får vasket seg etter lange dager med tungt arbeid. Smittefaren er stor, og i tørketiden sprer sykdommene seg raskt. Han tror og håper at brønnene som skal åpnes vil skape stor forvandling. – Det er veldig viktig for oss å få rent vann, jeg tror og håper at det vil minske sykdommene og at søsknene mine får vokse opp.

Framme ved bekken setter barna seg på huk for å drikke av det brune vannet. Det flyter jord og møkk i overflaten, og det henger en eim av råtten jord over stedet. Denne bekken brukes til bading, drikkevann, vasking av klær, og i mange tilfeller brukes også bekkene som toalett. Det er ikke vanskelig å se at dette vannet er urent. Barna ler og tuller, de spruter vann på hverandre. Det er så mange barn at det ikke er plass til alle rundt den lille bekken.

Vann er liv

Tilbake i landsbyen er det klart for åpning av brønnene, og inne i lokalet sitter det fullt med folk. Barna er plassert på forskjellige fang, og det kommer flere og flere inn i lokalet. Det må bæres inn flere benker for å få plass til alle sammen, og noen må fortsatt stå ved inngangen. Det er varmt, og svetten har begynt å sile. Emma, en av partnerne våre, holder en åpningstale og forteller litt om hva som skal skje i dag. Emma forteller at denne landsbyen tidligere hadde fem fungerende brønner. I dag skal de få to nye, og tre er blitt restaurert. – Det er viktig at dere tar vare på det vi gir dere. Dere må vise at dere er villige til å reparere og vedlikeholde pumpene. For å sikre dette har vi etablert et WASH-team, forteller Emma. Noe av grunnen til at de forrige brønnene ble ødelagt var at landsbyen ikke hadde den kunnskapen de trengte for å vedlikeholde. Nå er teamet etablert, og hver måned samler de inn litt penger til vedlikehold.

- Vi er så glade for å være her med dere i dag, dette er en stor dag. Brønnene vil skape en stor forskjell i livene deres. ¨Vann er liv¨! Det er ingen ting du kan gjøre uten vann, sier Emma. Hun gjentar flere ganger setningen: ¨Vann er liv¨! Forsamlingen applauderer og nikker bekreftende. Det er en høytidelig ro over hele forsamlingen.

Opplæring er viktig, og WASH-komiteen er viktig. En fra myndighetene som jobber med WASH i fylket er med på åpningen og understreker den viktige jobben som ligger foran dem. – Det er en livsviktig oppgave. Dere er ansvarlige og skal gi deres brødre og søstre i landsbyen rent drikkevann. Barna skal få vokse opp, og sykdommer skal ikke få herje mer. Hvis det er noen problemer har dere nummeret mitt, og dere kan alltid ringe, avslutter han og smiler.

Etter talene er det duket for seremoni. Det er sang, bønn og overrekkelse av gaver. Ute rundt brønnen skjer selve innvielsen. Snoren blir klippet, og barna drikker av det rene vannet. Det er stor stemning, og glede og lettelse ligger i luften, i latteren og i smilene. Landsbyen har nå fem brønner de skal ta godt vare på. Disse skal vare i mange år fremover, og jeg håper de aldri må drikke vann fra bekken igjen.

Veien til vann

Flere brønner skal åpnes, og vi har det travelt. Dagen fortsetter i et forrykende tempo: Inn i bilen og ut på de humpete veiene til neste landsby. Vel fremme går vi ut og kjenner fort at stemningen er annerledes her. Det er ikke mange barn som møter oss, men kvinner med fargerike sjal på hodet. Det ligger en harmonisk ro over hele stedet. Landsbyen ligger i et mer kupert terreng, og det er overraskende stille.

En av damene har et knallblått skjerf på hodet, hun er medlem i den nyoppstartede WASH-komiteen og vil mer enn gjerne snakke om problemene knyttet til vannmangelen. – Vi har slitt lenge fordi vi ikke har nok drikkevann. Vi må gå langt for å komme til en bekk som har mye vann, det er en gåtur på over to timer. Varmen gjør at vi blir slitne, tørste og døsige, forteller hun. Vi møter mange som bruker mye tid på å hente vann og å lete etter vann.

Inne i et åpent hus midt i hjertet av landsbyen er det klart for ny seremoni. For å vise takknemlighet gir lokalsamfunnet av det de har. Derfor overrekkes det høner, en vanlig skikk i Liberia. Menneskene viser stort engasjement. De skal få sin første brønn! WASH-komiteen er klare, og de snakker om hvordan de skal ta vare på de to brønnene de nå har fått.

En liten dråpe

Etter seremonien og åpningen av brønnene tar lederen for landsbyen oss med til en av bekkene de tidligere hentet vann fra. Gjennom skogen tar de oss med til en liten bekk, denne er mye mindre enn den forrige, og i tørketiden forsvinner den helt. Tørketiden er en utfordrende tid. Bekkene tørker ut, og de må grave lenger og lenger ned for å finne vann. Vannet blander seg fort med sanden og grumset slik at det blir urent. En kopp blir fylt med vann og går på rundgang, vannet er brunt og grumsete.

Vi får høre historier om hvor de må gå for å finne vann. Noen går lenger opp i skogen hvor det renner vann mellom noen stener. Dette vannet er renere, fordi det er i bevegelse! Å hente vann fra denne kilden er tidkrevende arbeid. Det drypper sakte, og det er et dagsprosjekt. For å komme til store mengder vann er turen på to timer, dit må de gå for klesvask og bading. Jakten etter vann krever mye tid og krefter.

Brønnen blir åpnet, og gleden er stor. Mange deler ord om takknemlighet, forventninger og forandring. Dagen er over, og syv nye brønner er åpnet.

It takes a village

Det er varmt, og svetten siler. Sola står midt på himmelen. Langt nede i et hull står Ebenezer og graver. Han graver etter vann.

I Gbarpulo bor det mange mennesker, og her har de gravd etter vann flere ganger. For å finne vann må det graves over 20 meter ned i bakken, men i denne landsbyen treffer de ikke vann, de møter på grunnfjell. Å grave for hånd er et tungt arbeid og krever samarbeid fra en hel landsby. Det er et risikabelt arbeid. Rundt hullet i bakken står det mange menn, og det lukter stramt av svette. – Denne gangen håper jeg virkelig vi finner vann, forteller Ebenezer mens han hakker og graver. Luften fylles av mekaniske lyder; hakken som treffer jord, jorden som blir spadd opp i en bøtte, og bøtta som fires opp til mennene som står rundt hullet. Det tar flere uker å bygge en brønn. - Vi jobber i ni timer hver dag, skuffelsen ved å møte fjell er stor, sier Ebenezer.

I landsbyen er det flere spor etter nederlagene hvor de har truffet fjell. Flere hull fra tidligere forsøk er spredt rundt i landsbyen. Hullene dukker opp midt blant gresset, og partneren vår ber de sette opp noen gjerder slik at ikke noen barn faller ned de 20 meterne. Ingen vil høre skrikene deres eller klare å få de opp igjen.

Utfordringen

En av landsbyene i området Gbarpulo har hundre innbyggere og kun en liten bekk som vannkilde. De har ikke noe rent vann. Rundt bekken er det satt opp et nett slik at ikke løv og blader skal falle ned og fylle kulpen med vann. Den lokale partneren vår, Gerald, forteller at de jobber med å få barn til å gå flere sammen når de skal gå hit for å hente vann. Det er ofte barna som blir sendt for å hente vann. Veien gjennom skogen er kronglete og lang, og den kan også være svært farlig. Langt inne i skogen kan det skje overgrep. – Hvem vil høre ropene om hjelp da? spør Gerald retorisk.

Siafa, som er distriktskommisær i området forteller om utfordringene landsbyene møter. – Det er masse sykdom i tørketiden. Spesielt diaré og feber, dette sprer seg som ild i tørt gress. Vi håper vi kan få en brønn slik at dette kan forsvinne, at menneskene skal få bedre helse og økt livskvalitet. Barna må få vokse opp! Siafa er engasjert og brenner for denne saken. Han er frustrert og lei av jakten etter vann.

Selv om mange i Liberia har fått vann de siste årene – rundt 80.000 bare fra Misjonsalliansens ulike prosjekter – så står fortsatt mange familier og landsbyer uten tilgang på rent og trygt vann. Det kan vi gjøre noe med!