Av: Hanna Buer Vik

Å komme til Brasil var noe helt nytt, og jeg merket allerede de første dagene at landet var fylt av liv! Det var gatemusikanter, livlige samtaler ved bord og på benkene i parkene, og barn som lo og pratet på vei til eller fra skolen. Det var et land fylt av mye glede! Jeg opplevde en åpenhet og kjærlighet i menneskene jeg fikk møte, som på mange måter ikke reflekterte at flere av dem hadde veldig vanskelige liv.

Kristoffer var én av ungdommene jeg fikk bli kjent med på et av Misjonsalliansens prosjekter. Prosjektet tilbyr fritidsaktiviteter for barna i en favela bare et steinkast utenfor Curitiba, en av de rikeste byene i Brasil. Selv om favelaen ligger så nær byen, blir menneskene som bor der glemt og oversett av myndighetene. Fordi mange ikke har fødselsattest og identitetskort eksisterer de ikke. De er ikke innbyggere i Brasil, og på papiret er de ikke mennesker. I snitt tar det ni generasjoner før man i Brasil klarer å bryte ut av en favela. Dette skyldes blant annet at mange av favelaens innbyggere ikke har de samme forutsetningene for å få seg jobb og utdanning. Denne statistikken åpner ikke opp for mye håp.

Da jeg besøkte favelaen som barna i prosjektet vokste opp i, vekket det en følelse av takknemlighet over min egen oppvekst, samtidig som jeg kjente på en følelse av urettferdighet overfor alle familiene som bodde her. De små skurene som var bygget tett sammen og nærmest oppå hverandre oppover skråningene, var hjem til hele familier. De få menneskene vi så, sto i enden av favelaen i en haug av tomflasker og plastikk og sorterte og presset søppel. Det lille vi hørte av lyd var et løsskudd som enten varslet at en ny ladning med narkotika hadde kommet eller at det hadde kommet ukjente inn på området. Å stå der og vite at dersom jeg vil, så kan jeg snu. Jeg har muligheten til å gå ut herfra fordi jeg var heldig. Jeg hadde flaks som ble født i et trygt land. Jeg har fått alt jeg trenger. Det var en overveldende følelse av urettferdighet som jeg fortsatt kan kjenne på kroppen.

Kristoffer hadde vokst opp i denne favelaen, og som de fleste andre som vokste opp der, hadde han i utgangspunktet en fremtid som narkotikalanger eller søppelplukker. Men da Kristoffer var seks år, fikk han plass i Misjonsalliansens prosjekt hvor han fikk begynne å ta sangtimer og spille trombone. Da jeg møtte Kristoffer, hadde han akkurat fylt sytten år. Han hadde de siste ti årene brukt alle anledninger han fikk til å spille og synge. Da jeg spurte Kristoffer om hva han ville bli når han ble voksen, lyste øynene hans opp, og han svarte med den største selvsikkerhet at han ville studere musikkteater og bli skuespiller. Kristoffers historie ble for meg et tydelig bilde på hvor viktig Misjonsalliansens arbeid er! Prosjektene gjør ikke bare en forskjell de timene i løpet av en uke hvor barna kommer på trening, i kirken eller på musikktimer. De er avgjørende for at utrolig mange liv endres. Kristoffer opplevde at han ble sett og ivaretatt hver gang han kom til senteret. Han fikk undervisning i noe han fant glede i, og han ble møtt med kjærlighet og optimisme. Kristoffer fikk møte trygge ledere som hadde troen på ham – så stor tro at han til slutt også fikk troen på seg selv.

Jeg har sett fattigdom før. Men sjelden har jeg møtt så mye håp. Mange av dem vi traff i prosjektene bar på en sterk tro på framtiden. Fattigdom handler ikke bare om mangel på mat og penger, men om mangel på muligheter. Nå som jeg har kommet hjem igjen til den trygge hverdagen her i Oslo, tenker jeg på alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, både de på kontoret, ledere, lærere, frivillige og deltakerne i prosjektene. Jeg tenker på hvor mye kjærlighet og varme jeg har sett i disse menneskene som ikke har fått de samme mulighetene som jeg har, men som likevel bærer med seg et håp!

Gjennom prosjektene sine gir Misjonsalliansen nettopp disse menneskene muligheter. Jeg er overbevist om at dette vil forkorte veien ut av favelaen betydelig – en vei som ellers ville tatt ni generasjoner.