Corona 1

Tett på

Når kriser inntreffer gjelder det å være tett på dem som rammes. Da spiller kristne ledere en nøkkelrolle, fordi vi er til stede der folk bor og har deres tillit. Men den tilliten kan også misbrukes.

Av Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen


Denne kronikken stod først på trykk i avisen Dagen den 12. mai 2020.

Vi kristne kjenner hverandre som brødre og søstre på tvers av landegrenser. Vi er til stede i store byer så vel som små landsbyer. Menigheter og kirker er ofte en av få kilder til massekommunikasjon og informasjon, særlig i områder der mange ikke kan lese og skrive. Der informasjon er lett tilgjengelig, så kan kirken spille en viktig rolle som korrektiv mot feilinformasjon og rykter.

I påsken sendte FN-sjef Antonio Guterres ut en invitasjon til alle religiøse ledere om å jobbe sammen for fred og å delta i kampen mot koronaviruset. Det gjør han fordi han ser kraften i å mobilisere religiøse nettverk verden over.

Vår tro danner verdier og prinsipper som vi former våre liv ut ifra. Derfor spiller det en stor rolle hvordan våre ledere forvalter den tilliten de er blitt gitt.

Et eksempel på hvordan denne tilliten kan brukes eller misbrukes så vi under ebola-epidemien som brøt ut i Vest-Afrika i 2014. Perry Jansen, lege med master i global helse, har i Christian Journal for Global Health beskrevet hvordan religiøse ledere der først spredte et budskap av frykt: «Gud straffer oss med sykdom!». Resultatet var en tragedie. Folk skammet seg over å være syke og skjulte symptomene sine. Kristne bidro dermed til å spre sykdom.

Resultatet var derimot tilsvarende oppløftende da man gjennom samarbeid på tvers av Kirkenes Verdensråd, FN, bistandsorganisasjoner og religiøse ledere, fikk snudd fra et fryktbudskap til et budskap av håp. Både kristne og muslimske ledere fant da heller inspirasjon fra egne hellige tekster til å snakke om omsorg for dem som rammes av sykdom, renslighet i møte med døde kropper og andre budskap som styrket smittevernet blant deres etterfølgere.

De nettverkene vi vanligvis bruker til å hjelpe utsatte barn, deres familier og å kjempe for deres rettigheter, har nå kommet til nytte for å formidle livreddende smitteverninformasjon.

Andreas Andersen

Nå under korona-pandemien har mange organisasjoner her i Norge takket ja til regjeringens invitasjon til å flytte statlige bistandsmidler til korona-tiltak. Heldigvis deltar også kristne aktører i denne internasjonale dugnaden. Diakonale organisasjoner som frem til nå har gitt skolegang, kunnskap om klimatilpasset landbruk eller annen langsiktig bistand, gir nå nødhjelp til de mest sårbare iblant oss og mobiliserer sine kristne nettverk til å spre informasjon om smittevern.

For Misjonsalliansens del har vi funnet oss selv midt i kriserammede områder, som Guayaquil i Ecuador, byen der hundrevis av lik ble liggende på gata i flere dager. Her jobber vi blant mennesker med umiddelbare behov og veldig lite mulighet til å planlegge for morgendagen. En fattig alenemor starter ikke opp en ny bedrift med mikrolån når det er portforbud store deler av dagen, familien ikke har mat og barna hennes ikke kan gå på skole.

De nettverkene vi vanligvis bruker til å hjelpe utsatte barn, deres familier og å kjempe for deres rettigheter, har nå kommet til nytte for å formidle livreddende smitteverninformasjon. Vi har også drevet utdeling av varer som folk trenger for å overleve; som mat, medisiner, såpe, vann og lignende. Slik kommer den tilliten og nettverket vi har bygget opp gjennom langsiktig arbeid til nytte, også i en krise.

Spredning av slik informasjon gjennom sosiale nettverk kan virke mindre viktig enn nødhjelp, men faktum er at det kan vise seg å være det aller viktigste vi driver med. Som Andries du Toit, direktør for et forskningsinstitutt i Sør-Afrika nylig skrev, så er det denne typen spredning av kunnskap som har fungert best i kampen mot HIV/AIDS: en type sosial mobilisering, basert på lokal kultur og realiteter, respekt for menneskerettighetene og bygget på håp om forandring.

Mange av menneskene kristne og andre religiøse kan nå frem til gjennom våre sosiale nettverk har få eller ingen andre kilder til informasjon og hjelp. Om vi mobiliserer så utgjør vi en forskjell for hver eneste vi når frem til. Vi redder liv.