Misjonsalliansen, og andre som driver med bistandsarbeid og internasjonal diakoni har som mål å gjøre oss selv overflødige. Vi jobber for at lokale myndigheter skal følge opp ansvaret de har for å levere grunnleggende tjenester og like rettigheter til hele befolkningen. Når stater blir rikere og har større kapasitet, skal vi trekke oss ut. Det må derimot ikke skje for tidlig – selv om trendene, særlig for statlig bistand, med god grunn går i den retning.

Vi jobber med fattige mennesker fordelt på ti land, hvorav to er lavinntektsland og åtte er mellominntektsland i Verdensbankens kategorisering. I flere av de sistnevnte jobber vi i dag utelukkende med midler fra private givere. Selv om inntekten per innbygger i slike land er høyere enn i de aller fattigste landene, så huser mellominntektslandene fortsatt langt over halvparten av verdens fattige. Også disse menneskene må settes i stand til å kjempe seg ut av fattigdom, for deres egen del og dersom verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030.

En viktig årsak til å bli værende er at rikere stater ikke nødvendigvis betyr mer rettferdige samfunn. Som eksempel kan vi ta Brasil, der menneskene i favelaen har fått dårligere helsetilbud enn andre under pandemien og urfolk systematisk behandles dårligere. En annen er at forbedringer i livssituasjonen til svært fattige mennesker er svært sårbare. For enkeltfamilier kan det være at motorsykkelen som endelig gjorde det mulig å selge varer på markedet i byen bryter sammen, at man ikke har råd til en ny og derfor er tilbake i ekstrem fattigdom.

Dette ser vi nå ser på samfunnsnivå, der pandemien gjør at vi for første gang på flere tiår får flere fattige i verden, med 110 til 150 millioner nye mennesker i ekstrem fattigdom, ifølge verdensbanken. Mange av disse nye fattige bor i mellominntektsland, som Ola Nafstad i Norfund nylig skrev om i Aftenposten. Mange av dem er mennesker som har flyttet til storbyer på jakt etter arbeid, og som nå har måttet selge det lille de hadde bygget seg opp, i jakt på mat og medisiner.

Et eksempel på hva som skjer er at jobbmulighetene i Latin-Amerika, et område med mange mellominntektsland, har blitt satt 10 år tilbake. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerer at hele 30 millioner arbeidssøkere der nå ikke finner jobb, en økning på 5,4 millioner. I tillegg har nye 23 millioner valgt å gi helt opp å finne arbeid. For de sårbare gruppene blant disse, som ungdom, kvinner og funksjonshemmede, er det særlig vanskelig.

Sammenlignet med de fattige har de som har fått helsehjelp, vaksine, hatt hjemmeskole og beholdt jobben derimot klart seg ganske bra. Resultatet er en enorm økning i ulikhetene i verden, et gap mellom fattig og rik som blir vår felles oppgave å tette i årene som kommer.

Folk trenger nå å gjenoppbygge trygghet og sosiale sikkerhetsnett i sine lokalsamfunn. Der kan vi for eksempel bidra gjennom lokale organisasjoner og kirker – personer som har den tillitten som trengs for å binde folk sammen på tvers av det som skiller dem, og tale lokalsamfunnets felles sak i møte med myndigheter og sterke private interesser.

De mange som nå har mistet jobb og annen inntekt i lokalt næringsliv trenger midler som gjør det mulig å starte på nytt. Til det trengs sterke mikrofinansbanker som kan tilby smålån. Mens det for de bedriftene som har overlevd krisen og nå kan skape jobber, trengs investeringer og kunnskap så de kan ta steget fra lovende til vellykket.

Norske investorer, menigheter, bedrifter og andre støttespillere kan her spille nøkkelroller. Støtte fra slike private aktører gjør det mulig for oss å stå i land over tid. Til å møte tilliten vi blir vist med trofasthet. Til å stille opp når krisen rammer. Til å bidra til å bygge lokalsamfunn og skape jobber – til å forandre tusenvis av menneskeliv.

På trykk i Dagen, 19. januar 2021