Karen og Julian er våre nye utsendinger i et av Misjonsalliansens mest krevende land. De etablerte seg i Liberia i februar, men etter bare sju uker måtte de forlate landet på grunn av korona-pandemien.

– Vi begynte å komme i gang, og vi var i ferd med å bli kjent med mennesker og partnere. Janne og Rune forberedte avslutning og hjemreise til Norge, og vi var klare til å overta. Så måtte vi plutselig forlate landet, og det var jo skuffende, forteller Karen og Julian på en Teams-samtale mellom Norge og Australia.

Julian er fra en liten by ikke langt fra Melbourne i Australia, og da alle Misjonsalliansens utsendinger måtte forlate sine respektive land, valgte de å dra til Australia. Men de var heldige, tross alt. – Den ene flyavgangen etter den andre ble kansellert, og vi visste at flyplassen ville bli stengt. Etter flere ombookinger fikk vi til slutt plass på et fly ut av landet.

Karen og Julian har en allsidig og spennende bakgrunn. Karen kommer fra Indre Østfold, men som misjonærbarn med kanadisk far og norsk mor har hun en internasjonal bakgrunn og bodde i Pakistan under oppveksten. I voksen alder har hun vært involvert i utviklingsarbeid i over ni år i Sentral-Asia. Hun har også vært to år i Nepal.

– Jeg tror alle kristne har et kall til tjeneste uansett hvor man bor, men det blir jo litt tydeligere når man drar til steder slik jeg har gjort. Dessuten har vi mennesker fått hver vår personlighet som passer til ulike oppgaver. Jeg har alltid hatt en dragning mot utfordringer og mot vanskelige land og steder, og jeg har vært opptatt av Sentral-Asia fra jeg var en liten jente, forteller Karen. Hun var formelt utsendt fra bevegelsen Ungdom i Oppdrag, men jobbet gjennom en annen NGO i Sentral-Asia.

Julian har tidligere jobbet for Tearfund i Australia, og har bodd i Bangladesh og Nepal i til sammen fem år. Det var under et halvt års opphold i Sentral-Asia at han traff Karen. – Jeg mener også at alle har et kall til å tjene Gud der de er, og for meg handlet det om interesse og et ønske om å jobbe blant vanskeligstilte og marginaliserte mennesker og fremme rettferdighet, forteller han.

At Karen og Julian nå er utsendinger for Misjonsalliansen er egentlig en tilfeldighet. De bestemte seg etter å ha sett en stillingsannonse i vinter. – Jeg spurte Julian: Skal vi sende en epost og se hvor det bærer i vei? Både Liberia og Sierra Leone er utfordrende steder å arbeide, men nettopp det fanget interessen vår, forteller Karen, og hun legger til: – Jeg jobbet flere år med et Digni-prosjekt i Sentral-Asia, og jeg kjente litt til Misjonsalliansen. Jeg liker at organisasjonen jobber langsiktig og at kvalitet for dem er viktigere enn kvantitet.

I løpet av de første få ukene i Vest-Afrika har de sett viktigheten av å være tett på partnerne og tett på prosjektene. – Misjonsalliansen er til stede i landet, og det gjør en forskjell. Vi besøker prosjektene ofte og er nær og tett på arbeidet vårt. Det gir oss bedre mulighet til å følge opp prosjektene og bygge inn kompetanse og myndiggjøre mennesker.

Akkurat nå må de følge opp partnerne fra Australia. Enn så langt fungerer det godt. – Det blir mer kommunikasjon via e-post enn det som ville vært tilfelle om vi var i landet og kunne hatt møter ansikt til ansikt, men vi er uansett ikke i daglig kontakt med partnerne våre. Å ha hjemmekontor betyr at vi kan ha fleksibel arbeidstid, dermed har vi unngått utfordringer med tidsforskjellen, sier Julian.

Så lenge det er snakk om rapportering og informasjonsdeling fungerer denne kommunikasjonsformen tilfredsstillende. Det er imidlertid vanskeligere å sikre en styrking av kompetansen hos våre partnere når vi ikke er i landet og bygge inn verdier, kunnskap og kompetanse, sier Karen og Julian, som ser fram til å reise tilbake til Liberia så fort det lar seg gjøre.