Donald Trumps beslutning om å fryse all amerikansk bistand har kastet internasjonalt utviklingssamarbeid ut i usikkerhet. USA har vært verdens største bistandsgiver, og kuttet vil få alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker. Norge, som en stabil giver, må nå bestemme seg: Skal vi videreføre en trygg, men utdatert bistandspolitikk, eller ta en mer aktiv rolle i et nytt globalt landskap?

I 2023 anbefalte det regjeringsoppnevnte Sending-utvalget en reform av bistanden, inkludert en tydeligere todeling mellom fattigdomsbekjempelse og globale fellesgoder, økt mobilisering av privat kapital og en mer strategisk investeringsmodell. Forslagene ble lagt i en skuff, men USAs tilbaketrekning viser at tiden for endring er nå.

Dagens bistandsmodell ble utformet i en annen tid. Vi står nå overfor krig, konflikt, økende ulikhet og en akselererende klima- og naturkrise. Pandemien viste hvor sammenvevd verden er, og USAs bistandskutt er en ny påminnelse: Globale utfordringer kan ikke møtes av nasjoner alene. Dette krever en ny debatt om norsk bistand – tilpasset en verden i endring.

Hverken venstresiden eller høyresiden har presentert partiprogrammer som virkelig baner vei for en ny bistandspolitikk. Vi trenger en politikk som ikke bare bevarer systemet, men utfordrer det. Vi må spørre: Hvilke problemer skal Norge bidra til å løse, og hvordan løser vi dem best?

Bistandsbudsjettet presses fra flere kanter: klimafinansiering, humanitær bistand og flyktningutgifter. Samtidig er det ingen klar strategi for hvordan fattigdomsbekjempelse skal skjermes. USAs tilbaketrekning vil øke presset ytterligere.

Vi kan ikke lenger forsøke å være «gode i alt» – vi må prioritere der vi har størst mulighet til å gjøre en reell forskjell. Norge har gode resultater innen helse, institusjonsbygging, sivilt samfunn og likestilling. Nå er det på tide å forsterke innsatsen på disse områdene og holde fast ved at fattigdomsreduksjon er målet.

Vi må levere resultater, men samtidig tørre å eksperimentere, teste nye tilnærminger og justere kursen underveis. Norsk bistand må bli mer fleksibel og risikovillig – inspirert av entreprenørene som kombinerer innovasjon med målbar effekt. Dette er en mulighet for Norge til å ta en ledende rolle i internasjonal bistand, men det krever at vi tør å satse.

USAs tilbaketrekning er en påminnelse om at bistand ikke er en garanti – det er en politisk prioritering. Uansett hvem som får regjeringsmakten til høsten, må det stakes ut en ny retning for bistandspolitikken.

Norges økonomiske trygghet gir oss muligheten til å forme fremtiden. Bistand bør ikke bare være en post på statsbudsjettet vi skjermer – men en vi prioriterer, fordi vi ser verdien av den. Med USA ute av bildet må Norge finne sin rolle på nytt – og bruke vår kunnskap og våre ressurser riktig – so help us God.