Anak 2 LITEN

Ulike folk, ulik misjon

At vi har mange norske misjonærer er bra, men norske utsendinger er likevel ikke alltid nødvendigvis det beste alternativet.

Av Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen.

I et nylig intervju i Vårt Land ble jeg kritisert av Andreas Nordli, nasjonal leder for Ungdom i Oppdrag (UIO) for at jeg så det som et sunnhetstegn at det sendes ut stadig færre misjonærer fra norske misjonsorganisasjoner. Problemet er bare at det ikke var det jeg sa.

Misjon er på sitt beste når evangeliet blir tatt imot og forstått, blant annet fordi det oppleves som relevant og viktig. For eksempel ved at vi gir gode svar på det som oppleves som urettferdig eller vanskelig i lokalsamfunnet. I Misjonsalliansens tilfelle mener vi at færre nordmenn er et sunnhetstegn fordi det betyr at lokale kirker og organisasjoner har bygget opp en kompetanse og et eierskap til arbeidet som gjør at det kan fortsette uten oss.

Dette betyr derimot ikke at færre norske misjonærer generelt sett er et sunnhetstegn.

Når lokale partnere driver arbeid ute blant folk gjør de det som regel mer effektivt og svært ofte enda bedre enn vi kan gjøre det selv. For eksempel fordi de ansatte eller frivillige selv er en del av lokalsamfunnet, og dermed kjenner de kulturelle kodene og utfordringene i samfunnet bedre enn oss. Det er likevel noe spesielt å hente i møtet mellom kulturer, der nordmenn og lokale sammen skaper noe godt – noe som gjør Guds kjærlighet og evangeliet nært og relevant for folk. Men det er ofte ikke nødvendig med utsendinger for å oppnå det målet.

Nordmenn til stede på bakken er ofte bra, særlig i en startfase, men over tid er det vanligvis mulig å finne lokale partnere eller lære opp folk fra lokalsamfunnet som kan gjøre en enda bedre jobb. Vi utfører da ikke alltid selv arbeidet, men jobber sammen med partnere for å legge strategier, sørge for trygg dialog og et arbeid som står seg over tid.

Dette betyr derimot ikke at færre norske misjonærer generelt sett er et sunnhetstegn, slik Nordli har tolket meg. Ungdom i oppdrag og mange av de andre misjonsorganisasjonene jobber annerledes. I deres modell, der de blant annet jobber i området med få eller ingen kristne, så har nordmenn en tydelig merverdi og de gjør en viktig innsats. Våre ulike modeller skaper et mangfold som er et gode i seg selv, fordi vi til sammen når flere og ulike typer mennesker.

Nordli bekymrer seg også for at vi kun skal «velge å sende penger». Og at vi slik «betaler oss ut av den menneskelige kostnaden» ved misjon. Jeg deler Nordli sine generelle bekymringer, men han bommer dersom han mener at dette gjelder Misjonsalliansen. Vi bygger relasjoner med våre partnere over lang tid og besøker jevnlig de landene der vi ikke har norske utsendinger. For oss er det essensielt at ansatte og givere i Norge skal kjenne seg nær på arbeidet, og at våre lokale partnere og ansatte skal vite at vi følger med og bryr oss. Vi skal kjenne hverdagen deres – både gleder og sorger.

En tredje bekymring Nordli har er at færre nordmenn kan føre til lavere engasjement for misjon her hjemme i Norge. Her har Nordli rett. Særlig dersom det lave antallet skyldes at folk ikke vil reise ut, eller at kristne og deres menigheter ikke vil støtte opp om misjon økonomisk. I Misjonsalliansens arbeid mener vi derimot at det vi gjør ofte blir bedre med en høy andel lokalt ansatte, særlig over tid. Det vil da ikke være nødvendig med et høyt antall nordmenn ute i felt. Det vil heller ikke være rett å ha et høyt antall nordmenn utelukkende for å holde misjonsengasjementet i Norge høyt.

Verdens mange ulike folkeslag trenger å bli kjent med Guds ord og hans kjærlighet gjennom et mangfold av ulike typer misjon og kristent arbeid.

Heldigvis har vi stadig flere muligheter til å hente misjonsmarken hjem til Norge gjennom digitale besøk, sosiale medier og annet godt mobiliseringsarbeid. Her er det også stort uforløst potensiale i samarbeid på tvers av kristne aktører i Norge. Misjonsorganisasjonene kan bringe engasjementet og historiene fra arbeidet inn i kirkerommet, på leirer, podkaster og mer, mens menighetene og kristne organisasjoner kan bidra med å rekruttere flinke folk, gi støtte og forbønn for arbeidet.

Verdens mange ulike folkeslag trenger å bli kjent med Guds ord og hans kjærlighet gjennom et mangfold av ulike typer misjon og kristent arbeid – alle tilpasset behovene til dem vi møter.

På trykk i Vårt Land, 17. august 2021

Gi en gave