Av Heidi Sandvand Hegertun, generalsekretær i Misjonsalliansen

Voksende urban fattigdom

I en Norad-rapport i fjor høst ble byene løftet frem som et mulig satsningsområde for norsk bistand, der man både kan kutte klimautslipp og bekjempe fattigdom. Der skrev de blant annet: «Verdens befolkning bor i økende grad i byer…Byen er en sentral arena for fattigdomsbekjempelse, klimakutt og klimatilpasning.»

Det ble også tema i Stortinget da Andreas Sjalg Unneland fra SV løftet frem rapporten som «første gang siden 2002 at Norad tar opp urban fattigdom i rapportform.», og spurte utviklingsministeren om hva regjeringen skulle gjøre for å følge den opp. I sitt svar sa Utviklingsminister Tvinnereim at «byer og urbane områder ikke er definert som eget innsatsområde for norsk bistand», men henviste til andre satsninger og programmer.

Alt kan ikke være prioritert av tematikk innen bistanden, men det er fristende å si at her bør statsråden gjøre et unntak. At folk flytter til byene er en av de aller sterkeste trendene vi har i verden, og den har vart over tid. Ifølge FN bor i dag rundt 55 prosent av verdens befolkning i byer, og andelen er beregnet til å vokse til 68 prosent innen 2050. Da må vi løse utfordringene med urban fattigdom, særlig i uformelle boliger («slum») der offentlige tilbud i dag ofte ikke rekker frem.

Historiene bak tallene

Et eksempel på et land med mange fattige byboere er Filippinene. Barna i disse landene lever ekstremt tøffe liv. Mer enn 800.000 av barna i landet har jobber som kan beskrives som barnearbeid; 1,1 millioner barn og unge i skolealder er ute av skolen; og to av tre barn rapporterte å ha opplevd en form for fysisk overgrep. I tillegg har problemer med seksuelle overgrep, både fysisk og online, økt kraftig under pandemien.

Slike tall og fakta er viktige, men å møte disse menneskene og ta dem i hånda gir en nærhet til nøden som gjør det umulig å ikke løfte historiene deres høyt.

Christian, en av Misjonsalliansens lokalt ansatte på Filippinene satte godt ord på akkurat dette nylig: «Jeg har vært vitne til og snakket med barn som arbeider i ekstremt farlige omgivelser; utsatt for sterke kjemikalier, knust glass og rustne provisoriske kniver. Barn som bor i enkle hus inne på en kirkegård, og barn med funksjonsnedsettelser som ikke får den omsorgen og hjelpen de trenger. Det er så mange andre tilfeller av barn og unge her som enten er skjult eller urapportert. Dataene alene er hjerteskjærende, men å se dem er i virkeligheten er ødeleggende.»

Utdanning – for alle

Å sikre tilgang til god utdanning er en av de tingene vi bør prioritere for å gi barna i «slummen» på Filippinene, og andre lignende områder, en sjanse. Det kan motvirke rekruttering til gjengmiljøer og gjøre det mulig å få seg en inntekt å leve av når ungdommene senere blir voksne.

I Misjonsalliansen satser vi blant annet på tidlig læring i ung alder, sammen med gode online og offline opplæringsprogrammer. Vi bygger også alternative måter å lære på, som et tillegg til skolen – blant annet med trygge voksne som aktivt søker etter dem som faller ut av systemet. Og vi bygger partnerskap med offentlige institusjoner og andre partnere som alle bidrar til at vi gjør utdanning tilgjenglig for alle barn og ungdom.

Utdanning er en av de viktigste byggesteinene i å bryte barrierer for barn og unge. Så de kan bygge en bedre fremtid for seg selv og sin familie, på tross av omstendighetene de blir født inn i.

Økt støtte

Vi kan alle bidra til å bekjempe fattigdom, ved å støtte politiske partier som tar til orde for en fortsatt sterk bistandsinnsats, og vi kan bidra inn i organisasjoner vi har troa på. For min del håper jeg arbeid rettet mot de enorme og voksende slumområdene i verdens byer får økt støtte. Så vi er enda flere som jobber for å hjelpe de barna og ungdommene som andre overser.

Først på trykk i Dagen 1. november.