Hva vil det si å følge Jesus? Hva betyr det i mitt liv, og hva betyr det i ditt liv? Det er det som bibeltekstene på denne fjerde søndagen i treenighetstiden utfordrer oss på.

I Josva hørte vi om den store paktsfesten da hele folket ble utfordret på å ta stilling til hvilken Gud de ville følge. De fremmede gudene, eller Herren, Israels Gud?

I Efeserne skildres det radikale oppbruddet fra et liv uten Gud og til et liv under Guds nåde, der nåden setter oss fri, og vi kan leve livene våre for alt det gode Gud legger fremfor oss. Og i Evangelieteksten fra Matteus evangeliet kalles vi til «å ta vårt kors opp og følge Jesus». …

«Å fornekte seg selv, og ta sitt kors opp». Det er voldsomme ord, og kanskje ord vi syns det er vanskelig å forholde oss til. Hva er det å fornekte seg selv, og hva er det korset vi skal ta opp?

Det er en litt annen tone enn det nåderike ordet vi også hørte lest fra Efeserne 2: «Av nåde er dere frelst. Det er ikke deres eget verk».

Jeg tror mange av oss syns det er enklere å forholde seg til nådesordene, enn ordene om å være villige til å miste sitt liv for Jesu skyld, eller advarslene om å tape sin sjel om vi prioritere å leve vellykkede liv i verden fremfor å følge Jesus.

Tekstene i dag rommer et stort spenn om hva troen innebærer. Og om hva den krever. De utfordrer oss til å leve et liv for noe større enn oss selv, noe det er verd å tape alt for å vinne. Og samtidig gir tekstene oss et budskap om at nåden er større enn våre liv, større enn våre gjerninger. Ja, nåden i Jesus har overhode ingen forbindelse til våre gjerninger, for at vi ikke skal rose oss selv. Alt er av Gud i Jesus Kristus.

Jeg kjenner at livet mitt som en kristen utspiller seg i det spennet. Mellom det jeg kjenner virkelig gir mening, slik jeg av og til får oppleve gjennom jobben jeg har i Misjonsalliansen, og mennesker jeg får møte rundt om i verden. Der jeg gripes av det fantastiske ved å få være med og kjempe mot urettferdighet, stå på de fattiges side.

Og på den andre siden min egoisme, min indre dragning mot det som gjør livet enkelt, behagelig og uten forsakelser. Og der jeg forstår at jeg er langt fra det livet Jesus har kalt meg til å leve. Og milevis fra det livet, de forsakelser og de lidelser mange mennesker på kloden har fordi de følger Jesus.

Hva betyr det å ta sitt kors opp? Hva vil det si å miste sitt liv for Jesus, for å finne det?

Kristne i Nepal

Jeg satt på gulvet i et kirkerom uten stoler i Katmandu i Nepal. Vi satt tett i tett. Noen stod forresten oppreist, og noen danset til og med til allsangen. Mange av menighetens medlemmer hadde funksjonsnedsettelser. Egentlig var menigheten etablert for mennesker med funksjonsnedsettelser, men mange flere strømmet til, for tilbudene for kristne er svært få.

De kristne i Nepal er en liten minoritet, rundt 2 %. Men Nepal er likevel blant de landene i verden med kraftigst kirkevekst. Og dette er på tross av at det er forbudt å konvertere til andre religioner enn hinduismen.

Mennesker som forteller andre om sin tro, risikerer å bli fengslet.

Menigheter som driver misjon i eget land, kan bli straffeforfulgt. Og de som blir kristne, risikerer å miste sin sosiale status, sin familie og sin jobb. Man må oppgi sin religion når man søker jobb. Er du kristen, har du liten sjans for å få den.

For mange kristne i Nepal, så er det å bli en kristen, å følge Jesus, å si farvel til sitt liv. De kan miste alt. Så de søker sammen. Menigheten blir deres familie. Et nytt liv må etableres, med nye nettverk. Og det er ikke lett. For mange er det svært vanskelig. Og kostnaden er høy.

Jeg møtte noen av de som fortalte meg om hva det hadde kostet dem da de ble kristne. Og jeg husker jeg tenkte at jeg håper at ingen forteller dem hvor lite vi i Norge må forsake, forlate eller miste for vår tros skyld.

Hva betyr det for oss i Norge?

I Norge er det, for de aller fleste, lett å være kristen. Det er, for de aller fleste, lett å ha et trygt og godt liv. Vi har religionsfrihet, velferdsstat og toleransen for hvordan vi lever og hva vi tror på er stor. Heldigvis.

Jesu ord om å ta sitt kors opp og følge ham, betyr noe annet for oss som har denne friheten og rikdommen og tryggheten rundt oss, enn for de som mister alt og alle sikkerhetsnett om de vil følge Jesus.

Men Jesu utfordring gjelder for oss også. Vår frihet og vår rikdom må ikke bli et rom der vi gjemmer oss bort fra vårt kall i denne verden, og lukker øynene for urettferdighet, ulikhet og lidelse i verden. Ordene Jesus sa til sine disipler i evangelieteksten, ble sagt etter at han har fortalt dem om at han skulle lide og dø, og stå opp igjen.

Jesu disipler ble ikke kalt «kristne» i starten - men 'veien'. De fulgte en vei. Det var en vei som ledet Jesus til korset. En vei som Peter, forut for dagens prekentekst, forsøkte å snakke Jesus bort fra. Peter hadde bare sans for det mennesker vil, og er slik sett en representant for mange av oss som også nøler når det gode koster.

Etter at Jesus har forberedt dem på det som venter ham i Jerusalem, retter han blikket mot disiplene. Den som vil følge ham må også regne med et kors. For oss velstående, trygge og frie kristne i Norge kan dette virke veldig lite relevant. Vi lever i en kultur som er rettet inn mot å maksimere nytelse og unngå smerte.

Ole Paus sang: "Vi har alt, men det er også alt vi har". Jesus er hardere i klypa, og sier rett ut: "Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?"

Overflodslivene vi lever i vår del av verden, bidrar til å gjøre livet vanskeligere for mennesker andre steder, og dessverre er det de mest sårbare som rammes hardest. Vår forbrukskultur er i ferd med å ødelegge fremtiden for generasjonene som kommer etter oss.

Jesu kall til å ta opp sitt kors, er en utfordring om å gi avkall på den hemningsløse nytelse som ødelegger livene til dem som ikke har del i våre privilegier.

I Misjonsalliansen er vi opptatt av å løfte frem disse sammenhengene mellom våre liv i Norge og de globale utfordringene. I Mekong (Vietnam) samarbeider vi med bønder som må tilpasse seg klimaendringer skapt av våre utslipp. På Filippinene jobber vi med å bekjempe overgrep mot barn bestilt av norske nettbrukere. Og i Kambodsja og andre land hjelper vi bedrifter som desperat trenger de investeringene som i dag havner i tryggere markeder i rike land.

Å gjøre det gode

Nei, vi skal ikke oppsøke lidelse. Jesus sier ikke at må ta opp «hans kors», men om å være beredt til å ta opp «vårt kors», for hans skyld. Det handler om å kjempe mot vår egen selvopptatthet, uvitenhet om andres ulykke og vilje til å akseptere urettferdighet.

En slik selvfornektelse og prioritering av andres behov er likevel ikke det samme som selvutslettelse. Å fornekte seg selv er å hengi seg til konkret tjeneste og kjærlighet slik Jesus gjorde det – det er å la troen få konsekvenser for livet

Ikke for å bli frelst, eller gjøre oss fortjent til nåden. For den er Jesu verk alene. Nåden fritar oss fra vår skyld, men nåden fritar oss ikke fra kjærlighet! Vi frelses fra våre synder og frelses til kjærlighet.

For å si det på en annen måte: Vi trenger ikke å vente til vi blir gode, for å gjøre det gode! I Apostelgjerningene står det enkelt om Jesus at han "gikk omkring overalt og gjorde godt" (Apg 10,38). Når vi følger ham, må vi gjøre som ham: å gjøre det gode.

Dette er Åndens store prosjekt i våre liv: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Gal 5,22-23

Jeg snakket med vår landdirektør i Brasil, Bebeto, i forbindelse med at de der stod oppi en ekstrem situasjon der pandemien tok mange liv, og fratok svært mange deres jobb og inntekt, slik at folk i favelaene, de fattigste blant de fattige, rett og slett sultet.

I disse områdene jobber vi blant annet med kirker som engasjerer seg diakonalt. I denne situasjonen måtte menighetene mobiliseres for å dele ut mat, vann og medisiner. Vi delte ut mange tonn med mat.

Bebeto, som ledet dette arbeidet, sa til meg: «De er kanskje ikke eksperter på samfunnsutvikling, men de er eksperter på å elske». Og han sa: «Når mennesker sulter, er det mest åndelige vi kan gjøre – å gi dem mat».

Hva er det å følge Jesus? Det er forskjell på Nepal og Norge, men felles for alle steder og til alle tider er det å «bli eksperter på å elske».

Når vi kommer i Jesu følge, så leder det oss inn i et liv der vi er med på å bringe frelse og forsoning, kjærlighet og rettferdighet til menneske etter menneske, til folkegruppe etter folkegruppe, til nasjoner, – og til naboen min, til mor og far, til kona mi og barna mine.

Det er en stor dag for oss i Misjonsalliansen som skal få sende Marita Strømsem og Jan Schrøder ut i tjeneste for Misjonsalliansen i Vietnam, og å få gjøre det her i Nidarosdomen. Det er også flott at dette skjer på en søndag med tekster som handler om å følge etter Jesus.

Det å oppsøke menneskelig nød og fattigdom og å kjempe mot urettferdighet og ondskap er en naturlig konsekvens av troen. Troen er ikke bare noe som angår oss selv og vårt forhold til Gud, men noe som fører oss til nye steder, til nye oppgaver, til nye mennesker.

Noen av oss krysser landegrenser for å være med på det.

De fleste gjør ikke det. Men alle kan vi være med, på hver vår måte, å oppfylle Jesu visjon for vår verden: «At det skal bli på jorda som i himmelen».

Og alle kan vi bli eksperter på det å elske.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.