Nei, Happyland er ikke et lykkelig sted. Langt derifra. Tondo er et beryktet område i Metro-Manila der opptøyer mellom gjenger er hverdagshendelser. Her er ikke rugby betegnelsen på en favorittidrett, men det foretrukne merket på et kjemisk løsemiddel som barn og ungdom sniffer for å roe ned sulten i magen. Gourmetmåltidet de av og til nyter er matrester de finner i søpla fra hurtigmat-restauranter som McDonald’s og Jollibee. De kaller det pagpag.

Apropos søppel – Happyland er bokstavelig talt bygget på søppel. I mange år ble avfallet fra hele Metro-Manila dumpet her, og nå er det bygget hus, eller rettere sagt rønner her. De som bor i Happyland leter fremdeles etter ting de rike har kastet og som kan gjenvinnes. De selger det for et hvilket som helst beløp. I Happyland har barn og unge få drømmer og lite å glede seg over. Narkotika gir mange ungdommer en pause fra de triste omgivelsene, og kanskje er det ikke så merkelig at de også finner spenning i å delta i blodige gjengopprør?

«Sir, binata na si Papo; nakikipag-riot na»: Sir, Papo har blitt en mann. Han har sluttet seg til en av gategjengene. En 12 år gammel gutt fortalte meg dette for en tid tilbake. Papo og han var kamerater. Men først må jeg få presentere Papo.

Happyland er Papos hjemsted. Han er yngst av seks søsken. To av dem er døde, og de andre tre har flyttet hjemmefra. Papo er den eneste som foreldrene har omsorg for. I 2018 deltok Papo og flere titalls andre ungdommer fra Happyland på sommerskolen til KKFI. Han hadde droppet ut av skolen flere år tidligere, og nå var Papo glad for dette tilbudet.

Jeg la fort merke til Papo. Han var yngst og minst i størrelse og var et naturlig mobbeobjekt. Men det han manglet i størrelse tok han igjen ved sin intelligens. Han var den smarteste og kjappeste eleven i klassen, og vi lærerne var imponerte over prestasjonen hans. Etter sommeren henviste KKFI han til vanlig offentlig skolegang, og han fikk starte opp i 6. klasse. Papo hadde fremgang på skolen, og siden han ikke hadde gått på skole på flere år fikk han faglig veiledning av lærere fra KKFI. Året etter ble han til og med hjelpelærer på sommerskolen. Han var aktiv i KKFI-miljøet, og han var godt likt av alle.

Men Papo kjempet sine indre kamper.

Ingen visste hva det var, men det var tydelig for alle at Papo hadde forandret seg. I begynnelsen av 7. klasse så vi mindre og mindre til Papo i KKFI-miljøet. I førstningen tenkte jeg at det var naturlig siden gutten måtte fokusere på skolearbeidet, men etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å føle meg ukomfortabel med Papos fravær. Jeg prøvde å nå ham gjennom Facebook og på andre måter, men uten å lykkes.

En dag får jeg høre at Papo enda en gang hadde droppet ut av skolen. Men det var enda verre å høre at han hadde deltatt i voldelige gjengopprør og at han ble stadig mer utagerende. Den 12-årige kameraten mente Papo var blitt en mann. Skoleledelsen ga beskjed om at han og noen av de andre guttene ikke fikk komme tilbake på skolen. Vi fikk senere høre at han var redd for å kontakte oss. Han visste at vi betalte skolegangen hans, og han fryktet straff.

Papo ignorerte mobiltelefonmeldingene våre, og når vi nærmest daglig kontaktet foreldrene hans, kunne heller ikke de fortelle hvor han befant seg. Vi bestemte oss for å gi ham litt tid og plass til selv å bestemme neste skritt. Det eneste vi kunne gjøre var å be Gud veilede ham til riktige valg.

Foreldrene fikk etter hvert kontakt med gutten sin og overtalte ham til å bryte forholdet med gjengmiljøet. Etter hvert ble han også klar til å gjenopprette kontakten med KKFI, men Papo lurte på om han fremdeles var velkommen hos oss. Vi tok imot han med åpne armer.

Papo var i ferd med å forberede seg til neste skoleår da covid-19 kom og alle skoler ble stengt ned. I en uoversiktlig situasjon og med en usikker framtid valgte han nå å hjelpe familien sin. Fattige familier hadde fått det enda verre under pandemien, og nå lager Papo gatemat (Chicharon, eller stekt svinekjøtt) som han selger i nabolaget sitt. Dette gjør han tre dager i uken og tjener 150 pesos hver gang. Men den skjøre familien skulle få enda mer motgang. I april 2020 brant huset deres ned. Sult og hjemløshet hjemsøkte dem samtidig.

Familien har fått hjelp av KKFI og andre organisasjoner, og de har fått starte på nytt - men framtiden er fortsatt usikker. Papo vet ikke om den offentlige skolen han søker på vil ønske ham velkommen tilbake. Enn så lenge blir han fulgt opp av lærere fra KKFI slik at han er best mulig forberedt til å håndtere opptakskravene. Papo er på sin side bestemt på å gjennomføre skolegangen, og drømmen hans er å bli sjømann. Han er optimistisk fordi han vet at han ikke er alene.