Andrew Nallo er feltarbeider for Misjonsalliansens partner i Liberia. For 8 år siden ble det startet lese- og skriveopplæring for voksne i landsbyen hans. Han fikk opplæring som en av lærerne i programmet. I dag er han ikke lenger lærer, men har fått ansvaret for oppfølging av ti landsbyer i Bong distrikt i Liberia. 250 voksne lærer å lese og skrive under hans ledelse.

– Jeg elsker jobben min. Når jeg ser 30-åringer skrive navnet sitt for første gang i livet, kjenner jeg på en indre motivasjon til å gi mitt aller beste til denne jobben, sier Andrew.

Misjonsalliansen besøker Andrew på jobb i Farvey. I denne landsbyen er det 24 kvinner og 1 mann som møter opp på skolen tre kvelder i uken for å lære seg å lese og skrive for første gang. Det er mange grunner til hvorfor foreldre ikke sender barna sine til skolen i Liberia. En viktig grunn er fortsatt å være fattigdom. Det er for dyrt. Gårdsarbeidet er krevende, og alle må stille opp om man skal få mat til alle hver dag.

Etter et år forteller Andrew at kvinnene i Farvey har begynt å komme til landsbyrådsmøtene. De reiser seg foran alle og deler sine meninger om viktige avgjørelser som må tas i landsbyen. De viser en styrke ingen visste at de bar på, ikke en gang kvinnene selv.

– Det var en liten gruppe som nektet resten av landsbyen å bruke en vei på grunn av tradisjonell åndelig praksis. Ei av kvinnene fra lese- og skriveopplæringsklassen reiste seg opp og fortalte hele rådet at dette ikke var riktig. Hun argumenterte for at veien var bygd av myndighetene, og derfor hadde alle rett til å bruke den, sier Andrew.

Han sier at lese- og skriveopplæringen fører til viktige endringer i landsbyene.

– Kunnskap gir makt. Sannsynligheten for at man tar riktige avgjørelser for seg selv og sin fremtid øker når man er utdannet, sier han.

I lese- og skriveopplæringsprogrammet lærer deltakerne å snakke om utfordringer sammen. De lærer å diskutere og tenke kritisk. De begynner å snakke om hva som er rett og galt.

Som regel reiser Andrew hjemmefra mandag morgen på motorsykkelen sin og kommer tilbake fredag kveld. Noen ganger velger han å droppe helgen hjemme fordi veiforholdene mellom de ti landsbyene der han jobber er så utfordrende. Men han har ingen intensjon om å gi seg. Når han møter bonden på 40 år som bestemmer seg for å fullføre ungdomsskolen, eller når han møter butikkdama som for første gang vet at hun ikke blir lurt for penger når hun selger kopper med ris – fordi hun nå kan telle – det gjør at det er verdt det. Og selv om det er krevende, så håper han å kunne fortsette denne viktige jobben i mange år fremover.