Kroppen min er dekket med et tynt lag av støv, og øynene mine svir. Den brennende følelsen kommer ikke bare av tårene som presser på, men av å stå og gå oppi sterke kjemikalier en hel dag. Hverdagen for flaskevaskerne på Filippinene er brutal. Og altfor mange av dem som jobber her er barn.

Vi sitter i bilen på vei til å besøke et nytt prosjekt. Vi ankommer et industriområde. Her ligger det flaskefabrikker på rekke og rad hvor arbeidshverdagen går ut på å rense og vaske glassflasker slik at de kan gjenbrukes. Flaskene renses i vann som har Plumbolignende kjemikalier i seg, og tidspresset er stort. Her skal Misjonsalliansen jobbe for å bedre flaskevaskernes vilkår.

– En jobb som gjør at vi overlever

På den ene fabrikken møter jeg Joyce som er 57 år gammel. Hun forteller om en fysisk krevende arbeidshverdag.

– Vi starter dagen klokken 03.00, og vi er ofte ikke ferdige før klokken 17.00. Vi jobber syv dager i uka og lønnen er 30 kr om dagen. Det eneste som holder meg oppe er at jeg er sammen med familien min, sier hun.

Joyce og familien endte opp her fordi deres forrige arbeidssted stengte.

– For meg er dette kun en jobb som gjør at vi overlever, forteller hun.

Skulle vært på skolen

Joyce bor sammen med ektemannen og to barnebarn som de tar vare på. Jenta som heter Ella, er elleve år og hjelper besteforeldrene med å vaske flasker. Gutten som er åtte, oppholder seg i nærheten og leker, han har en funksjonsnedsettelse.

– Noen ganger er det ikke jobb å få, og da har vi heller ikke penger, så det er også vanskelig. Barna ser og opplever mye vanskelig. Barnebarnet mitt med en funksjonsnedsettelse bruker fortsatt bleie, og jeg får ikke sove fordi han trenger at jeg passer på han.

For familien er det en desperat situasjon hvor de føler de ikke har noe annet valg. Bestemoren får tårer i øynene når hun snakker om barnebarnet Ella som jobber.

– Det er veldig vanskelig og det er smertefullt for meg som bestemor. Hun fortjener ikke å jobbe her med oss i denne situasjonen. Det er meningen at hun skal gå på skolen og nyte barndommen sin. Min store drøm er at Ella skal få gå på skole, sier Joyce tårevått.

– Ingen av oss har råd til hansker som kan beskytte oss

Familien lever på nudler, egg og noen ganger har de råd til tørket fisk. En stor del av pengene de tjener går til å betale for strøm og andre nødvendige utgifter. På denne fabrikken må de selv betale for kjemikaliene de bruker for å rense flaskene og eventuelt hansker, noe de fleste ikke tar seg råd til. Hvis en flaske knuser mens de vasker den, får de trekk i lønnen.

Ella på elleve år jobber kjapt og effektivt, hun har dette i hendene, og det er lett å se at hun har renset tusenvis av flasker. Joyce bekymrer seg for at flaskene kan knuse og at Ella kan bli skadet.

– Jeg er også bekymret for alle kjemikaliene hun står oppi en hel dag. Hendene våre tåler mindre fordi vi har de oppi kjemikaliene hele dagen, forteller hun.

Hanskene som de burde ha brukt koster 100 kr, noe familien ikke har råd til.

Alle flaskevaskerne bor rundt fabrikken og deler på ett toalett. Mannen til Joyce klarte å lage et eget toalett til familien, noe som gir de litt mer privatliv og en følelse av å ha noe eget.

– Et umulig mål

På flaskefabrikken der Joyce jobber får flaskevaskerne en bonus dersom de klarer å vaske 40 brett med flasker på en dag. Ett brett med flasker inneholder 28 flasker.

– Dette målet er umulig for én person, sier Joyce.

Hun forteller at en person kan klare 26 brett på en dag. Så målet er helt uoppnåelig, og derfor må ofte barna hjelpe til. Hun legger til at flaskevaskerne heldigvis hjelper hverandre og at noen av de yngre jentene er sterkere og hjelper det gamle ekteparet.

Når vi kjører fra flaskefabrikkene, er det helt stille i bilen. Det er mange inntrykk å ta inn. For meg blir det ett av de tydeligste bildene på urettferdighet som jeg har opplevd. Mennesker, som fordi de ikke har et alternativ, jobber under forhold som de egentlig ikke trives i. Barn som jobber, selv om de selv og de voksne rundt dem egentlig skulle ønske at de gikk på skole.

Heldigvis finnes det vilje og håp om at livene til flaskevaskerne kan forvandles. Sammen med vår lokale partner, eierne av fabrikkene, lokale myndigheter og arbeiderne selv skal vi kjempe for bedre vilkår for flaskevaskerne og at barna skal få seg en utdannelse. Med givere som deg på laget, kan vi få dette til. Takk for at du er alliert mot urettferdighet!