Av Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Nylig viste tall fra FNs barnefond (Unicef) at rundt 77 millioner elever fortsatt møter stengte dører, etter allerede å ha måttet være hjemme i rundt ett og ett halvt år. Konsekvensene av langvarig nedstengning er allerede alvorlige og vil være vanskelige å reversere. Fortsatt nedstengning gjør situasjonen enda verre, for barna og for samfunnene de er en del av.

Kraften i utdanning og læring er enorm. For hvert enkelt barn og deres familie innebærer det en sjanse til å bygge et bedre liv for seg selv og sin familie. Muligheten til å forvandle liv er grunn nok i seg selv til at utdanning alltid må prioriteres høyt.

I tillegg viser flere undersøkelser av barns utvikling at vi som samfunn også får svært mye igjen for investeringer i utdanning for barn, særlig små barn i lavinntektsfamilier. Eksempelvis vil offentlige velferdstjenester nyte godt av økte skatteinntekter, fordi flere får jobb og inntekt når de blir voksne. I tillegg vil de samme tjenestene kunne få en større del av budsjett-kaka, fordi færre trenger hjelp eller støtte fra det offentlige senere i livet.

Hvor mye «fortjenesten» blir vil variere etter kvaliteten på opplæringsprogrammet og den lokale konteksten. I USA har forskere for eksempel funnet potensial for en 9-dobling av investeringer i utdanning i en undersøkelse, mens en annen har vist potensialet for en 12-dobling av pengene som ble brukt på opplæringstiltak. Tilsvarende vil et fravær av utdanning kunne medføre økte utgifter og lavere innbetaling av skatt til å finansiere det offentlige velferdstilbudet. Et faktum som bør veie svært tungt på alle politikere som vurderer å stenge barn ute fra skolene, opp mot lokale smittevernbehov.

Stengte skoler er for eksempel fortsatt et problem i Ecuador, et av landene der Misjonsalliansen jobber. Her er fortsatt bare rundt en tredjedel av skolene i landet åpnet igjen. De fleste av de som er åpne er private skoler, med elever fra de rikere delene av samfunnet. De offentlige skolene – der elevene fra fattige familier går – er ikke planlagt åpnet igjen før neste skoleår, som starter først i april 2022.

Dette skjer på tross av at en undersøkelse i fjor høst, blant noen av de fattigste delene av befolkningen viste at hele 90% av 10-12 år gamle barn ikke hadde lært seg det landet har som læringsmål for en syvåring. Unicef advarte også allerede i mai i år ecuadorianske myndigheter om voksende utfordringer for barna i landet. Fulgt av en oppfordring om at «Skoler bør være de siste til å stenge, og de første til å åpne». Det er ikke uten grunn.

En årsak til at skolene bør være åpne er den negative effekten stengte klasserom har på samfunnet over tid. En annen er de mange negative kortsiktige konsekvensene det gir. For eksempel forverrer de stengte skolene det som allerede er et stort problem i landet – tenåringsgraviditeter, vold og overgrep. Tidlig graviditet gjør det som oftest umulig for jentene å komme tilbake til skolebenken. Det gjør det senere vanskelig å skaffe en trygg inntekt.

Manglende utdanning forsterker på denne måten ulikhetene som allerede finnes i samfunnet. Ulikheter mellom fattige og rike, og mellom kvinner og menn. Det gjør god utdanning for alle til et godt tiltak for å bekjempe ulikhet. Det budskapet håper vi at Norges nye regjering løfter frem, så alle barn raskest mulig kan komme tilbake på skolebenken.

Ute blant verdens fattige er det heldigvis også mange som finner løsninger selv om staten kommer til kort. I våre lokale kirkenettverk i Ecuador er det for eksempel menigheter som har bedt om hjelp til å skaffe utstyr så de kan tilby familiene i lokalsamfunnet gratis utskrift av lekser, leksehjelp og en matbit. Uten det tilbudet har barna ingen mulighet til å holde følge via digitale skoletilbud.

Dersom historien om barndommen blir god, kan vi ha større håp om at også resten av historien blir god når den blir fortalt ved livets slutt.

På trykk i avisen Dagen, 2. november 2021