– AT VI HAR FÅTT NY SKOLE i landsbyen er det beste som har skjedd oss. Nå får alle barna våre skolegang. Før var skoleveien for lang, og mange droppet ut, forteller Mohamed Lahai, landsbysjef i lokalsamfunnet Yagoi.

GAMMEL STORHET

Flere elver flyter sammen i Sherbo-elven og danner et sund eller et strede, og ved elvemunningen ligger landsbyen Yagoi. Utenfor ligger øya Bonthe Sherbro Island, et tidligere britisk handelssenter og datidens viktigste administrasjonssenter i Sierra Leone. I dag er dette kun en falmet fortid, og det tidligere begunstigede området er nå svært forfallent.

Ifølge Mohamed Lahai teller befolkningen i Yagoi bortimot 1500 mennesker, og familiene livnærer seg av fiske og litt jordbruk. Men lokalsamfunnet er både fattig og sårbart.

– Problemene er mange. Fisken er i ferd med å forsvinne fra de kystnære havområdene, og jordbruket dekker ikke familienes egne behov for ris og kassava. Dessuten satte den elleve år lange borgerkrigen landet vårt mange tiår tilbake, og vi lider fremdeles under følgene av den blodige konflikten, sier han.

DYKTIG PARTNER

Utdanningssektoren kjenner kanskje aller best til konsekvensene av borgerkrigen. En lokal leder Misjonsalliansen samarbeider med forklarer det slik. – Krigen rammet skolesystemet på tre måter: Den ødela tusenvis av skoler i landet, det førte til at svært mange lærere rømte landet og dro til ulike naboland, og en hel generasjon av befolkningen mistet utdanningen sin i en periode på mer enn ti år. Det er fremdeles mye analfabetisme i landet, og det er nødvendig å høyne kunnskap og kompetanse i befolkningen. Det gjør vi først og fremst ved å utvikle skolesektoren og gi alle tilgang til utdanning.

Misjonsalliansen i området støtter først og fremst utdanning og skole. Flere frivillige organisasjoner i Sierra Leone er med og bidrar til dette fellesløftet med å redusere analfabetisme i landet. En undersøkelse i Bonthe distrikt viste høy grad av analfabetisme og at mange barn fremdeles var helt uten skoletilbud. Mange lokalsamfunn var også uten skolebygninger, og vi så flere tilfeller av at barn ble undervist i skyggen under trær, helt uten materiell. Misjonsalliansen er derfor med og bygger infrastruktur og skolebygninger.

SAMARBEID GIR RESULTATER

I et av klasserommene på den nye skolen i Yagoi møter vi lærere og flere av elevenes foreldre. Alle uttrykker glede og takknemlighet for skolen de har fått i landsbyen sin. Foreldrene er først og fremst glade for at de slipper å sende små barn til slektninger og bekjente på andre større steder for at de skal få gå på skole. – Vi har alt for mange historier om barn som har blitt misbrukt. Det kunne være fysisk vold, tvangsarbeid i hjemmene eller seksuelle overgrep og tenåringsgraviditeter. Nå får barna våre bo hjemme og gå på skole sammen med vennene sine. Myndighetene lovet oss skole i mange år uten at noe skjedde. Takk for at dere gjorde dette mulig, er den unisone tilbakemeldingen fra foreldrene.

Rektoren er opptatt av kompetansehevingen av lærerne og er glad for at Misjonsalliansen støtter mer enn bare bygninger. – Mange av lærerne har ingen fullstendig lærerutdannelse, og de får dermed ikke lønn fra myndighetene. Misjonsalliansen gir stipend og mulighet for videre utdannelse, og det fører til at lærerne etter hvert vil få lønn og dermed bli mer stabile i lærerstaben. Elevene får bedre lærere, og lokalsamfunnet mindre analfabetisme, sier han.

Arbeidet har en helhetlig tilnærming til utdanning og skole og jobber på flere måter. Blant annet infrastruktur, organisering av ledelsen ved skolene, og finansiering av både undervisningsmateriell og videreutdanning av lærere.

FATTIGDOMMENS ANSIKT

Etter en omvisning på skolen, og etter at vi har møtt skoleledelsen og foreldreutvalget og hørt deres kommentarer, drar vi inn i landsbyen. Her møter vi Musa og Fodai, et eldre ektepar som har bodd i landsbyen siden 1979. Ingen av dem vet sikkert sin egen alder, men de tror de er rundt 70 år. Fodai er risbonde. – Jeg har hele livet dyrket ris, men mest til eget bruk. Sammen med ris spiser vi mest kassava, som vi også dyrker like bortenfor huset vårt. Men nå er vi blitt gamle, og vi orker ikke så mye mer lenger, sier han.

Kona har satt tretten barn til verden, men kun to av dem lever i dag. – Gud ga, og han tok. Bare to av barna våre har levd opp, men vi takker Gud for disse to, sier Musa. Hverken Musa eller Fodai har gått på skole, og de kan ikke lese eller skrive. Men det har vært viktig for foreldrene å gi de to sønnene utdannelse. Den ene går på universitet i Freetown og bor sammen med venner.

– Ettersom skolen var langt borte var det for oss og andre familier i landsbyen svært dyrt å gi barna våre utdannelse. Vi skulle betale for skoleuniform, bøker og for transport, og vi måtte kanskje også gi dem et sted å bo, og det er mye penger når vi nesten ikke har inntekt, sier Fodai. Eneste inntektskilde i form av kontanter får ekteparet fra Musas suppesalg. Hver mandag lager hun suppe som hun selger på et fast sted utenfor landsbyen der folk trafikkerer forbi. – Noen dager selger jeg mye, andre dager mindre. Er jeg heldig, tjener jeg 10 dollar, men det skal holde for alle utgiftene våre en hel uke, sier hun.

Fodai ber hver dag til Gud om at sønnene skal få utdannelse og jobb og at de skal få komme ut av fattigdommen. Kanskje kan de etter hvert også hjelpe foreldrene. Han er nemlig bekymret for jordhuset som trenger vedlikehold. – Vannet lekker ned i huset når det regner, og stråtaket må byttes ut. Men jeg har ikke lenger krefter til å gjøre dette selv. Jeg skulle gjerne byttet til blikktak, men det koster mer enn 400 dollar. Når skal vi få penger til det?

ET TEGN PÅ HÅP

Mer enn 750 millioner mennesker i verden kan fortsatt ikke lese eller skrive. To tredjedeler av disse er kvinner. Utdanning er nøkkelen til utvikling, og skole av god kvalitet for alle er en av de viktigste byggesteinene for velstand og økonomisk trygghet. Det fjerde bærekraftsmålet omhandler retten til skolegang og at barn skal ha gode lærere og kvalitet i undervisningen. Dette er Misjonsalliansen med på i Sierra Leone.

– Bortsett fra fiske og litt jordbruk er det i dag svært begrensede muligheter til lokale arbeidsplasser og andre inntektskilder. Vi må reise langt vekk for å få andre typer jobber, og det er vanskelig for oss å bryte ut av fattigdommen vi lever i. Vi kan nå gi de unge en utdanning som alle har råd til. Det er i alle fall et godt sted å begynne, sier landsbysjefen, Mohamed Lahai.