Ungdommene jobber frivillig på et aktivitetstilbud for barna i nabolaget. I 2020 skal Misjonsalliansen starte opp et lignende prosjekt i favelaen. Pedro forteller om hvorfor det er så viktig med et alternativ til barna som bor her – Det er et aggressivt og voldelig miljø her. Barna har et stort potensial men de har ikke andre forbilder enn narkotikabandene.

Pedro opplevde selv å se et menneske bli drept like foran øynene på han. – Jeg var ute i gata og spilte fotball med fetteren min. En dag kom det plutselig noen ukjente mennesker hit og situasjonen i favelaen var ekstra spent på denne tiden. Det ble voldelig og jeg så et menneske dø den dagen. Vi stod og så alt som skjedde. Politiet kom og skøyt mannen. Alt skjedde redd her, forteller han og peker like utenfor stedet vi nå sitter. Pedro forteller videre hva som skjedde den dagen. – Mannen var ikke død, og han pustet fortsatt litt. Politiet slepte han nedover trappene og jeg kan huske lyden av hodet hans som traff alle trinnene. De tok han med i bilen sin og kjørte av gårde. Vi var livredde og helt i sjokk etter å ha sett dette. Det gikk fra at vi var barn som spilte fotball i nabolaget til at vi var vitner til et brutalt drap. Jeg liker ikke å tenke på at det vokser barn opp i dette miljøet.

Yan på 18 år er en ganske rolig og stille gutt. Han er i godt humør og forteller at han egnetlig har hatt en fin barndom her. – Barndommen var ganske fin, jeg bodde med familie og hadde mange venner i nabolaget. Jeg har alltid holdt meg unna bråk, narkotika og funkfestivaler. (favelafunk er en egen musikksjanger med veldig grove tekster) nå som jeg har blitt eldre merker jeg at man blir mistenkeliggjort. Noen ganger banker politiet gutter som meg, kun fordi vi bor i en favela og har mørk hud. Jeg føler meg ikke trygg her fordi det pågår en krig mellom politi og narkobander.

Både Pedro og Yan er vokst opp i denne favelaen, men Gisela flyttet hit for kun noen år siden. – Jeg følte at Gud kunne bruke meg her. Gisela er en ung misjonær som ble kjent med favelaen gjennom kirken hun går i. Det var ganske vanskelig å komme hit fordi det er en kultur jeg ikke kjenner. Jeg så med en gang at det var mye narkotika og gjenger i denne favelaen. Jeg er bekymret for barna som vokser opp her, det er brutte relasjoner, narkotika og vold. Og barna har ikke noe sted å være noe som fører til at de henger rundt i gatene. Foreldrene må jobbe så det er ingen som passer på de eller har tid til å hjelpe de med lekser.

Pedro, Gisela og Yan er alle enige om at et tilbud for barna etter skolen kan gi et alternativ til gata og narkobandene. – Jeg har flere venner som har dødd og som har blitt narkolangeere. Flere døde da de kun var 15 år gamle, forteller Pedro. Gisela forteller og at og mange jenter blir drept pågrunn av sjalusi og at de er kjæreste med feil folk. – En venninne av meg som da var 17 år var involvert med en gutt i en nakrobande. Politiet kom og det endte med at de skøyt hun.

Da jeg spør ungdommene hva de drømmer om har de det samme svaret. – Å få en jobb. En hvilken som helst jobb, om det er på et supermarked eller resturang. Bare en jobb.

Jeg blir forklart at grunnen til at det å ha en jobb er så viktig er at du da får et bevis på at du er ansatt og hvis du kan vise dette til politiet tolker de det som at du ikke er involvert i en gjeng eller bande og du får gå fri. – Det offisielle tallet på arbeidsledige i Brasil er 13 millioner, men jeg tror det egentlige tallet er på rundt 40 millioner forklarer Gisela. Gisela har utdanning og jobb og ser verdien av dette. – Da jeg begynte på universitetet opplevde jeg at horisonten min ble så mye større. Du ser deg selv og din situasjon på en helt annen måte. Du kan se på deg selv som en endringsagent. Jeg tror endringen må komme innenfra, alle må oppleve at de har en verdi.

Pedro legger ivrig til at det ikke kun er negativt å vokse opp i en favela. – jeg vil ikke si at barndommen min var dårlig. Det er ikke sånn at du blir kriminell av å vokse opp her. Jeg har hatt det bra på tross av ubehagelige situasjoner fordi du lever så tett på kriminalitet og vold. Jeg har vokst opp med å ofte høre skudd bli avfyrt utenfor huset mitt, og en gang var det onkelen min som ble drept. Det er vanskelige minner, men jeg tror det viktige for den neste generasjonen er et alternativ. Et sted å gå med trygge voksne som passer på de og som forteller de at de har verdi. Pedro forteller om mange vonde opplevelser hvor han blir sett på som en kriminell. – Fordi jeg er mørk så føler jeg at alle tenker: han der er en kjeltring. I hverdagen kan jeg møte rasisme på mange ulike måter. Hvis jeg drar til et av de rike områdene i byen tar alle jeg går forbi vesken sin og trykker den til brystet. Går jeg i butikken blir jeg fotfølgt av vakten som tror jeg skal stjele. De har jo ingen garanti for hvem som kan ha med seg en pistol eller stjele, men de følger kun etter da fargede menneskene. Hvis det kommer en hvit mann inn i butikken får han en kaffe, de skravler og sier hei. Oss gidder de ikke å se på en gang.

Gisela legger til at hvis jeg spør hvordan det er å være ung i Brasil i dag er svaret annereldes for guttene og for hun. – For meg er det lettere fordi jeg er lysere i huden. Det er to forskjellige verdener. Det er mange versjoner av Brasil. Det er Brasil for kvinnene, Det er Brasil for de rike og det er livet i favelaene i Brasil.

Brasil er et land med enorme forskjeller. Når vi går ned den bratte trappen fra favelaen og ut i de myldrede gatene i sentrum av Rio føles det nesten som at vi har besøkt et annet univers, en annen hverdag og et helt annet alvor.