Da spanskesyken herjet i Norge på starten av 1900-tallet hadde arbeiderklassen i Kristiania 30 prosent større sjanse for å dø enn middelklassen og borgerskapet ifølge SSB. Årsakene er uklare, men at det fantes smittevernplakater der det sto «Spytt ikke på gulvet inne» sier i hvert fall at det sto dårligere til med hygienekunnskapen hos noen enn hos andre.

Tilsvarende har Nasjonalbiblioteket beskrevet hvordan man under 1800-tallets koleraepidemi – en sykdom som smitter gjennom kloakkforurenset vann – så at de rikere lagene av befolkningen ikke ble like hardt rammet som de fattige. Da gjerne fordi de hadde vask og eget toalett med innlagt vann, eller tjenere som tok inn vann til dem. De fattige hadde derimot store fellestoaletter og hentet vann fra forurensede vannkilder.

I Norge er heldigvis de store forskjellene mellom fattig og rik fjern fortid, selv om også Covid-19 avslører ulikheter, for eksempel ved at det sprer seg lettere i trangbodde deler av befolkningen. I verden ellers er forskjellene annerledes.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør over 1,2 millioner mennesker årlig av diaré og andre sykdommer grunnet mangel på rent vann, trygge sanitærforhold og god hygiene. Smitte og infeksjoner skjer hjemme, men også på viktige institusjoner som skoler og sykehus, der man egentlig bør kunne føle seg ekstra trygg.

På verdensbasis estimerer WHO at minst to milliarder mennesker ikke har annet valg enn å benytte vannkilder forurenset med avføring, og at 785 millioner mangler en trygg vannkilde som kan nås i løpet av en halvtime unna der de bor.

Det er heller ikke slik alle steder at det er lite vann i området der folk bor. Liberia, et av landene der Misjonsalliansen jobber, er et tropisk land med god tilgang på vann. Likevel har borgerkrigene på 80-, 90- og tidlig 2000-tallet sørget for at befolkningens tilgang på vann er dårlig. Heldigvis har det bedret seg de siste årene, etter stort fokus på problemet både fra myndighetene i landet, FN og andre organisasjoner. Siden 2015 har for eksempel 80.000 mennesker fått tilgang til rent vann bare gjennom Misjonsalliansen sine prosjekter.

Det nytter altså å gjøre noe med problemet, men det tar tid. Fortsatt står store deler av befolkningen i Liberia uten tilgang på rent og trygt drikkevann, særlig på landsbygda. De siste tallene, samlet inn av UNICEF og WHO i 2017, tyder for eksempel på at bare ti prosent av befolkningen har tilgang på trygt oppbevart drikkevann og latriner.

Under koronapandemien har vi sett effekten god hygienekunnskap kan ha. I Norge har vi stoppet to smittebølger. I Liberia stoppet man Ebola, selv om det tok tid og møysommelig arbeid å spre kunnskapen og kulturen som trengtes for å knekke smitten. De kirkelige nettverkene vi samarbeider med i landet viste den gangen virkelig deres potensiale som holdningsskapere, da de var viktige i å fjerne frykten om at man var straffet av Gud for onde handlinger dersom man ble smittet. Slike religiøse ledere, og andre lokale aktører er essensielle i å spre kunnskap om hvordan bruken av rent vann virkelig kan forandre alt.

Når vi nå nærmer oss jul håper jeg at vi klarer å se forbi vår egen hverdag. At de av oss som opplever ubehag, husker på dem som fortsatt har livet på spill. At de av oss som har sluppet unna, husker på dem som har mistet sine kjære. Måtte de av oss som har beholdt jobben, huske på dem som går en uviss fremtid i møte, enten de bor i Norge eller i Liberia.

La de av oss som må avlyse store juleselskaper, huske på dem som må feire jul alene. De av oss som må feire jul hjemme i karantene, huske på dem som ikke har noe hjem. Når frykten og egoismen tar overhånd i verden, la oss velge nestekjærlighet. Mens vi venter på den befriende vaksinen, la oss følge kallet til omsorg fra ham som fødtes i en stall.

Først på trykk i avisen Dagen, 15. desember 2020