Andreas Andersen har jobbet for Misjonsalliansen i 16 år, først som utsending i Ecuador og deretter som leder av mikrofinansarbeidet. De siste seks årene har han vært generalsekretær. Etter en lang fartstid i organisasjonen venter nå nye utfordringer som kirkeverge i Kristiansand. I den anledning har han sett tilbake på utviklingen som har vært i organisasjonen gjennom de siste årene, men også på hva som alltid har vært likt.

– Den diakonale profilen har vært en del av vår identitet helt fra starten av, begynner Andersen med å fortelle. Med en tverrkirkelig bredde har vi kunnet jobbe godt med alle i Norge og ute i verden. Det har gjort organisasjonen til en trygg havn hvor det viktige diakonale arbeidet har stått sentralt. – Diakonien trenger ingen annen begrunnelse enn det kallet Jesus har gitt oss til å leve ut nestekjærlighet i verden, sier Andersen. Samtidig poengterer han at Misjonsalliansen er en diakonal misjonsorganisasjon. Misjonsaspektet har vært noe vi tidvis har måttet kjempe for å ta vare på. Men diakoni og misjon henger tett sammen. Slik vi forstår oppdraget vårt, kan vi ikke ta bort det kristne kallet til misjon eller tilhørigheten til den globale kirke.

– Diakoni er en del av det som skjer når kirken har et misjonsfokus. Da begynner man å rette blikket utover og ser etter hvilke behov som finnes. Det er derfor vi har utsendinger og er opptatt av det. Og det er derfor vi ønsker å ha et tett bånd til menighetene som støtter oss. Det er også derfor vi prioriterer å være til stede i kirker, snakke om det vi gjør og forkynne. Hvis Misjonsalliansen tar bort tilknytningen til kirken, så tar vi bort grunnlaget vi er bygget på.

Uten den støtten vi har fra giverne hadde ikke Misjonsalliansen vært det den er i dag. Støttespillerne er grunnfjellet i organisasjonen. Ved hjelp av de midlene som samles inn kan vi jobbe langsiktig og bærekraftig, også om vi måtte klare oss uten offentlige midler.

– I misjons-Norge er det rundt 300 000 mennesker som står på, støtter og går de ekstra milene for å nå målene. Så om all annen offentlig støtte hadde blitt borte, så ville dette folket, denne grasrota, fortsatt ha bedt for og støttet arbeidet. Da er det ikke motebildet i bistanden som styrer hvordan vi jobber, men drivkraften er hele tiden det ukuelige ønske om å spre Guds kjærlighet gjennom gode gjerninger, forteller Andersen.

Og derfor har arbeidet til Misjonsalliansen alltid satt søkelys på de fattigste, de marginaliserte og mest sårbare menneskene i verden. Vi har kunnet bidra til å skape verdige liv ved å styrke lokal kunnskap og eierskap. I 2016 førte denne tankegangen til en omlegging av måten vi arbeidet på. Da ble mange av organisasjonens egne prosjekter erstattet med lokale partnerorganisasjoner. Vi skulle bli mindre implementerende og heller støtte opp om lokale aktører som allerede var i gang med samfunnsbyggende arbeid.

– Vi ønsket å endre måten vi jobbet på ved å finne frem de gode kreftene som finnes lokalt. De er mer stabile, har mer legitimitet og mer lokal kunnskap. Vi kan aldri bli best på å kjenne de lokale forholdene. Så vi må jobbe med de som faktisk kjenner hvor skoen trykker. Kanskje har de ikke alle ressursene de trenger, nok kompetanse eller er så godt organisert at de får det til alene. Men vi kan hjelpe dem til å utvikle seg til å bli de aktørene som alltid skal være i landene, forklarer Andersen.

Nå jobber vi som en global allianse hvor vi lærer av hverandre på tvers av landegrensene. Og ett av flere områder som er styrket, er arbeid og inntekt. Ved å gi folk tilgang på penger og en inntekt kan de selv finne løsninger som hjelper dem ut av fattigdom. Det har derfor vært en stor satsing på mikrofinans de siste tiårene, hvor Misjonsalliansen har blitt den største aktøren på området i Norge. De siste årenes store satsing på næringsutvikling som et nytt område, er også et eksempel på hvordan vi hele tiden søker etter å støtte opp om det gode, byggende arbeidet som skjer lokalt.

– Vi har tatt dette på alvor og har turt å ta risikoen og fortsetter å ta risiko med å investere i denne måten å hjelpe på. Vi har unngått ren veldedighet og heller arbeidet for at folk skal kunne hjelpe seg selv, brødfø seg selv og skape løsninger. Dette er et arbeid som stadig er i utvikling, og Andersen har troen på at Misjonsalliansen alltid vil ha en visjon og retning som tilrettelegger for at gode prosesser vil skje.

– Vi har gjort store endringer når vi har sett at det har vært nødvendig. Vi har vært ambisiøse, tilpasset oss, vært lettbente og turt å ta risiko. Og vi har turt å skille oss ut. Samtidig har vi vært veldig lydhøre for hva som virker og hvordan vi kan gjøre en forskjell. Og alle disse tingene har vi gjort uten å gå på akkord med identiteten vår.

Vi har hele tiden holdt fast ved roten og stått fast ved kilden som er vår diakonale identitet, avslutter Andersen.