ADAH ER STYREMEDLEM i kirken, og hun forteller at kirken alltid har hatt fokus på lokalsamfunnet. Kirken ønsket å nå ut til enda flere, men de visste ikke hvordan de kunne gjøre dette. Etter at Misjonsalliansen ble med på laget for rundt ett år siden, har kirken fått verktøy som hjelper dem i å gjøre dette på en god måte.

Kirken består av et stort åpent rom med et langbord plassert midt i og er et sted hvor mange mennesker oppholder seg, ikke bare på søndager. De ønsker at kirken skal være et trygt sted for kvinner og barn som opplever vold i hjemmet.

Adah forteller at de har blitt møtt med noe skepsis i lokalsamfunnet. – Noen er redde for å komme fordi de tror at vi ønsker å fjerne dem fra deres egen religion og få dem til å konvertere til kristendommen.

Kirken og Adah er opptatt av at det å hjelpe ut over kirkens fire vegger er identiteten og hjertet til kirken. – Jeg ønsker at kirken skal være et sted hvor folk kommer for å vokse i troen sin. At troen får næring. Men når vi går ut og møter lokalsamfunnet, er det vår misjon, vårt oppdrag. Når vi er ute, så gjør vi troen til handling, både gjennom det vi gjør og hvordan vi møter mennesker. Dette er det troen min handler om.

Kirken er alltid åpen, men Adah og de andre ønsker å bruke mesteparten av tiden sin på å gå ut. – Jesus ventet ikke på at folk skulle komme og høre på ham, han gikk ut og så folk og hjalp dem.

Vold i nære relasjoner

Et problem de ser i lokalsamfunnet er vold i nære relasjoner. – Dette økte enormt under pandemien. På Filippinene var det en økning i vold i hjemmet på 265 prosent. Derfor ønsker vi nå å invitere mennesker hit til kirken og ut av hjemmene sine. Her kan de komme og lage tepper og antibac, og vi har en sparegruppe. Vi lærer også medlemmene hva de skal gjøre hvis de opplever vold og hvordan de skal rapportere om det, og at de kan oppholde seg trygt i kirken.

Adah avslutter med å dele hvor viktig troen er for henne. – Min tro, den er mitt liv. Jeg kan ikke gå uten den. Min tro på Gud, jeg kan ikke leve uten den. Troen er veldig, veldig viktig for meg.

Råd og støtte i kirken

Vi beveger oss ut av kirken og inn i små gater og trange smug. Det er mørkt og svalt i smugene. Innover i de lange gangene bor det mange mennesker. Det er dører på hver side som fører inn til små hus.

I ett av disse husene bor Arlene. Her bor hun sammen med mann og to barnebarn. I etasjen over bor tre av barna. Huset er lite, og det er så vidt at vi får plass i et av rommene. Arlene har vokst opp her.

Arlene begynte å gå i kirken fordi barna gikk dit. – Kirken hjelper meg, og jeg har nå kontakt med følelsene mine. I kirken deler vi ting med hverandre, og vi får råd og støtte. Under pandemien syntes barnebarnet mitt det var utfordrende med digital skole, og derfor dro hun til kirken og kunne gjøre lekser der. Hun gjør det veldig bra på skolen. Jeg har også lært meg å sy i kirken.

Drømmen til Arlene og mannen er at barnebarna skal fullføre utdanning og få en god jobb. – Jeg drømmer om at den dagen jeg er borte, skal de ha de beste mulighetene til et godt liv.

Ute på gaten forteller Arlene meg at alle som bor i dette området mest sannsynlig må flytte. Det skal bygges en toglinje over byen, og en av stasjonene skal ligge akkurat her. – Det vi frykter er at vi skal bli flyttet til et sted uten muligheter for jobb, skole og et godt liv. –

Dette området er alt jeg kjenner

I et lite hus sitter Lilia på 58 år. Hun er sammen med et av barnebarna sine. Hun har ti barnebarn, og mange av de bor i dette huset.

Før pandemien jobbet hun som kokk på en skole, men skolene har vært stengt i nesten 2 ½ år. Hun bekymrer seg for byggingen av den nye jernbanelinjen. – Dette er hjemmet vårt. Jeg ble født her, og det er her jeg har vokst opp. Jeg vil ikke forlate nabolaget, og jeg syns det er vanskelig å tenke på fordi vi ikke aner hvor vi kan bli flyttet. Det viktigste for meg er at vi fortsatt kan være sammen, avslutter hun.

Lilia ble invitert til kirken av naboen sin. – Aktivitetene jeg er med på gjør at jeg glemmer alt stress og press jeg føler i hverdagen. Det er et fristed. Det er godt å komme til kirken og være sammen med andre.

Når jeg spør om hva hun bekymrer seg for, begynner hun å gråte. – Jeg tenker så mye på hva som vil skje med barnebarna den dagen jeg ikke er her mer. Jeg drømmer om at de skal fullføre skolen og få muligheter. Jeg vet ikke hva barna gjør i kirken, men det jeg vet er at når de kommer tilbake, er de i veldig godt humør. De vil alltid være med hvis jeg skal til kirken.

Lilia avslutter med å fortelle om lokalsamfunnet: – I dette lokalsamfunnet deler vi det vi har. Uansett hvilke problemer vi har hatt, har vi kommet oss igjennom det.

Jeg sier til meg selv: Du har klart det før, du kan klare det igjen.