I vinduskarmen sitter det masse barn, de sitter tett i tett, på fanget til hverandre, bak en slitt dør venter det enda flere. Skolen er stappfull, det er ikke plass til alle barna i landsbyen.

Når vi kommer inn, stiller alle barna seg pent opp på rekke for å hilse. Det er varmt og klamt. Vi befinner oss i Pengai, hvor det snart skal komme en ny skole.

I dag er skolen i en bygning de får låne av en mann som tidligere bodde i landsbyen. Bygningen er ikke egnet som skole og har kun noen få klasserom. Skolen blir ikke låst om nettene, så det skjer mye hærverk, tavler og annet utstyr er ødelagt. Tavlene har store hull og rifter, og bøkene er slitte. Barna er i alle aldre, men vi blir fortalt at de kun har første og andre klasse på skolen. Det ligger skolebøker utover, sidene er fylt med kruseduller, det er forsøk på bokstaver og tall. Noen av barna sovner nesten der de sitter, og det er tett luft inne i det lille rommet. Barna er tålmodige, de bråker ikke og sitter pent på plassen sin. De synger for oss og svarer når vi stiller spørsmål. Det er kanskje blandingen av varmen og lite mat og drikke som gjør at barna er unormalt rolige.

Ingen lønn for strevet

Rektoren på skolen, Isaac Semore, forteller at det er noen få lærere på skolen. Lærere som ikke har fått lønn på ti år. Det er vanskelig å komme seg inn på lønningslistene til myndighetene, og det er vanskelig å komme seg av, derfor får mange lønn i mange år etter at de har avsluttet sin jobb som lærer. På denne skolen er rektoren den eneste som får lønn. Noen engasjerte foreldre brenner for at barna skal få en utdanning, og derfor har de gått sammen og samlet inn litt lønn til lærerne.

– Når elevene skal opp i tredje klasse, må de reise til en annen skole som ligger langt unna. Den lange veien gjør at mange elever faller fra. På den nye skolen skal vi ha klasser helt opp til ungdomsskolen. Unge jenter som dropper ut på grunn av graviditet er et stort problem. Det er ikke mye å gjøre i landsbyen for ungdom, og så fort jentene kommer i puberteten, skal de bekrefte sin fruktbarhet og blir gravide, forteller Isaac.

Jeg vil bli president

På Pengai skole er det mange fadderbarn, og noen av disse blir med meg for å snakke litt mer om hvordan hverdagen er. Barna eller ungdommene er fra elleve til fjorten år gamle. De fleste går i andre klasse. De står på en rekke med ryggen presset mot veggen, de snakker lavt og har blikket vendt mot bakken. Adolphus, en av partnerne våre, forklarer at det ikke er noen riktige eller gale svar, og at de bare må føle seg fri og si det første de tenker på. Etter en liten stund går praten løsere, og barna har mange grunner til at de vil fortsette på skolen.

– Jeg liker å gå på skolen og vil gjerne fullføre grunnskolen, derfor er det bra at skoleveien blir kortere! – Jeg vil gå på skolen for å lære og for å bli noe. – Jeg vil hjelpe foreldrene mine når de blir eldre. – Jeg vil bli en god leder. – Jeg vil bli president. – Det vil jeg også. – Jeg vil bli lærer.

Alfredo forklarer at de unge ikke har nok gode forbilder. – Alle vil bli president. Ikke at det er noe galt i å ville det, men det er dessverre kun én som kan bli det, forteller Alfredo. – Noen forteller at de vil bli bilvasker i Monrovia, og det er nok kun fordi det er noe de har hørt om, forklarer utsending Janne.

- Vi har ikke nok vann

Jamma er en av mødrene på skolen. Hun er 32 år og har fire barn fra fire til tolv år. Jamma er en lang og slank kvinne, hun er en av få som vet hvor gammel hun er. – Skole er viktig. Jeg drømmer om at alle barna mine skal få gå på skolen. Mitt største ønske er at barna mine skal kunne uttrykke seg og bli gode personer med mer kunnskap enn det jeg selv har, forteller hun. Jamma ser ned i bakken og gjentar flere ganger at hun skammer seg over at hun ikke kan mer. Dagens foreldregenerasjon vokste opp under den blodige borgerkrigen og gikk glipp av skole og utdanning, derfor er det mange som ikke kan lese eller skrive.

- Vi har mange problemer i landsbyen. Det er få jobber her. Det eneste vi kan gjøre er å jobbe på gårdene. Ellers vasker vi klær, sender barna på skolen og lager mat. Jeg håper neste generasjon får flere muligheter, forteller hun. Jamma forteller med lav stemme at hun er mye bekymret. Hun vil ikke at barna skal høre alle bekymringene hennes. – Vi har ikke nok vann. En pumpe er alt for lite. Vi bruker mye tid på å lete etter og hente vann. Det ligger en bekk et lite stykke unna, men det vannet er møkkete og ikke noe barn eller voksne burde drikke av, forteller Jamma.

Nytt håp i nye vegger

På en slette står det mange menn og bygger. De frakter stein i trillebårer, og noen står på taket med redskaper. Regnet har begynt å falle fra himmelen, og det er godt for de svette kroppene som har stått under solen og jobbet en hel dag. Den nye skolen er på vei opp. Teamet som skal bygge den nye skolen er en blanding av lokale menn og profesjonelle. Dette er for at lokalsamfunnet skal være engasjert og kjenne eierskap til bygningen, og de profesjonelle passer på at arbeidet sikres og gjøres ordentlig.

Det er både unge og eldre menn som sammen jobber for å få skolen ferdig. Konturene av det som skal bli mange nye klasserom er på plass, og det er et solid bygg i mur. Alfredo forteller at det skal komme lærere og elever fra flere av landsbyene rundt til denne skolen. Dette vil heve kompetansen og gjøre at de kan ha flere klassetrinn. Den neste generasjonen skal få ny kunnskap under disse takene.

Misjonsalliansen jobber hele tiden for at den offentlige skolen skal bli et like godt alternativ som den private. Dette er svært utfordrende fordi det er vanskelig for lærerne å få lønn fra myndighetene.

Når vi skal reise videre, kommer Jamma bort til meg en gang til. Hun tar hånden min og trykker den hardt. Hun sier takk for at vi har kommet for å besøke dem og jeg ser en blanding av desperasjon og takknemlighet i øynene hennes. Det er vondt å dra fra mennesker i vanskelige situasjoner, men det er godt å vite at det ligger mye håp og drømmer i den nye skolen som åpner i april.

Takk til deg som er fadder i Misjonsalliansen. På grunn av din støtte blir drømmer virkelighet. En ny skole vil skape stor forskjell og utvikling i Pengai.