Inne i et dunkelt fabrikklokale står det mennesker rundt store basseng fylt med Plumbolignende kjemikalier. Midt på gulvet står det en babystol. Hverken lukten, lydene eller arbeidet som skjer her passer for barn. Allikevel er det mange barn som har barndommen sin her mellom bassengene og flaskene som skal vaskes.

Jennifer er 29 år gammel og bor og jobber på fabrikken. Hun har tre barn som er tolv, ti og ett år. Både Jennifer og mannen Angelo jobber her, det er hardt arbeid og betalingen er dårlig.

– Vi bruker pengene på mat. Målet er å ha råd til mat hver dag, forteller Jennifer.

En arbeidsdag på 12 timer

Det er flere barn som jobber med å fjerne etiketter eller korker fra flaskene. Jennifer forteller at barna hennes ikke jobber her, – men de bor her, og dette er stedet hvor de leker og oppholder seg, sier hun. De to eldste barna går på skolen, men fordi foreldrene jobber mye, må den eldste passe på de mindre søsknene noen ganger.

Arbeidsdagen starter kl 04.00, og de jobber i minst 12 timer.

– Å jobbe i 12 timer er slitsomt, og det eneste jeg vil etterpå er å sove, men det kan jeg ikke, forteller hun.

Barna løper rundt blant flaskene, og det er ikke vanskelig å se at dette ikke er et trygt sted for dem. Dette er noe Jennifer tenker mye på.

– Jeg er veldig bekymret for alt det knuste glasset som ligger på bakken her. De er små, og vi vet at ulykker skjer her. Hvis de skader seg, må de ha medisin, men det koster penger.

Både hun og mannen har hatt ulykker med små kutt, men ikke noe alvorlig.

En drøm om en annen fremtid

Jennifer drømmer om at barna skal slippe å begynne og jobbe på flaskefabrikken.

– Jeg drømmer om at de ikke skal oppleve hvor hardt dette livet er, forteller hun.

For seg selv drømmer hun om at hun og familien kan ha en trygg inntekt og et eget sted å bo. Familiene som jobber på flaskefabrikkene bor også rundt fabrikken – På bitte små rom uten toalett eller andre fasiliteter. Jennifer sier at huset de bor i (om det kan kalles et hus, det er mer som et rom) er ok, det er et sted de kan sove.

Foreldrene til Jennifer var gamle, og hun måtte derfor begynne å jobbe da hun var ferdig i sjette klasse. Hun er trist når hun tenker på at hun måtte slutte på skolen.

– Jeg vil at barna mine skal ha drømmer. At de kan bli lærer eller lege. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å støtte dem i deres drømmer og hjelpe dem å nå dem.

Et umulig mål

På fabrikken er det satt mål for hvor mange flasker de skal klare å vaske. Klarer de målet som er satt, får de et tillegg i lønnen. Har hun noen gang nådd dette målet?

– Nei, aldri. Det er umulig hvis man jobber alene, svarer hun.

Dette gjør at mange trenger hjelp av barna sine for å nå målene og derfor må barna droppe ut av skolen. Jennifer lar ikke barna sine hjelpe til på fabrikken, men hun er tydelig på at det gjør vondt at barna må vokse opp her.

– Jeg syns det er trist at barna mine ser dette og må være en del av det, avslutter hun.