– Da jeg våknet opp, helt desorientert, begynte jeg ganske raskt å huske små glimt fra ulykken, forteller Don som var 23 år gammel da ulykken inntraff for snart ti år siden. Don hadde studert på Bicol universitet og jobbet og hadde et aktivt liv. Etter ulykken gikk han inn i en depresjon, og han skammet seg over sin nye tilværelse. – Jeg spurte hele tiden: hvorfor meg? Jeg ville ikke akseptere at jeg ikke lenger kunne bruke beina mine. Jeg var vant til å være selvstendig, og jeg ville ikke se på meg selv som en som trengte hjelp. Etter en stund måtte jeg slutte å fokusere på det jeg hadde mistet og begynne å se framover.

Moren til Don ble viktig for han, og hun ofret mye for å hjelpe sønnen. – Da jeg så hvor mye Mamma ofret for meg, kom jeg meg ut av depresjonen. Jeg begynte å lese om skaden min, og jeg fikk bygget om en bil og en rullestol som passet til mitt aktive liv, forteller Don ivrig. Men etter et år på sykehus flyttet han hjem igjen, og det tok to måneder før han turte å vise seg i gatene. – Jeg bestemte meg for ikke å la dette definere meg. Det at jeg sitter i rullestol endrer ikke den jeg er.

En annen viktig ting for Don var å bli med i en organisasjon som jobber for mennesker med nedsatt funksjonsevne, en organisasjon som Misjonsalliansen samarbeider med. – Her møtte jeg andre i samme situasjon, og jeg jobber nå i organisasjonen for å kjempe for våre rettigheter. På grunn av koronaviruset har Don og store deler av Filippinene blitt satt i strenge karantener. – Å måtte tilpasse seg en ny hverdag er daglig kost for meg, sier han med et smil. – De jeg bekymrer meg for er mennesker i min situasjon, som trenger jevnlig oppfølging og annen medisinsk hjelp. Jeg har hørt historier om mennesker som har kommet seg til sykehuset, kun for så å få beskjed om at de ikke kan få den hjelpen de trenger.

Selv om Don har tilpasset seg situasjonen, ser han frem til at samfunnet åpner mer opp igjen. – Jeg savner friheten ved å kjøre rundt og kunne besøke venner. Jeg savner å jobbe og å jobbe for rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Don er en positiv person, og han ser også noen muligheter som følge av situasjonen rundt covid-19. – Samarbeidet med Misjonsalliansen er en stor mulighet, og nå kan vi virkelig snakke om utfordringene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og andre sårbare grupper.

Dons historie vitner om at selv om han har opplevd personlige nederlag og smerte, så er det ingen ulykke eller pandemi som kan knekke hans positive tankemønster. Han har stor tro på Gud og en ryggrad av stål.