Ma Preken Skisse2

Gud har gjestet sitt folk

To vidt forskjellige folkemengder møtes.

Et begravelsesfølge og en glad disippelflokk med Jesus i front. Da skjer det noe ...

Preken ved generalsekretær Andreas Andersen ved en markering i Kolbotn menighet av Misjonsalliansens 120 års jubileum .

Det var det ryktet som spredte seg denne dagen etter at to folkemengder hadde møttes gående i hver sin retning i et lite avsidesliggende sted i Israel: Den ene folkemengden var et begravelsesfølge med en sørgende enke i front, som hadde med seg sin døde sønn for å begrave ham. Den andre folkemengden hadde Jesus i front, med sine disipler og mange andre følgere på slep.

De to folkemengdene møttes, og Jesus stopper opp hos den sørgende enken, ser hennes sorg og får inderlig medfølelse med henne.

Å bli enke var et tragisk utfall. I tillegg til smerten i tap og sorg på det personlige plan etter å ha mistet både mann og sønn, var det ingen som nå kunne forsørge henne.

Jesus ser dette, får medfølelse og vekker sønnen til live.

Og dermed får også moren livet sitt tilbake. Begges kan igjen ha håp for fremtiden.

Dette skjedde fordi Gud gjestet sitt folk.

Oppstandelse

Temaet for denne søndagen er oppstandelsen. Og søndagen kalles ofte for «høstens påskedag»:

Vi er så langt unna påsketider som man kan komme. Påsken feires jo når våren er på vei, med lys, varme og nytt liv. Men også nå i september, når høsten står for døren, og naturen rundt oss går i dvale, får vi et glimt av påske.

Ja, faktisk får vi det hver eneste søndag. Hver søndag feirer vi oppstandelsesdagen. Det er derfor vi møtes til gudstjeneste på søndager, for å feire Jesu oppstandelse fra de døde, og for Jesu seier over døden, en gang for alle.

Oppstandelsen, og håpet, og lyset, og varmen som oppstandelsen gir, er det som vår tro kretser rundt. Derfor sier vi det høyt i hver gudstjeneste når vi sammen bekjenner troen.

Vi sier at vi tror at Jesus «stod opp fra de døde tredje dag», og vi bekjenner høyt at vi tror på «legemets oppstandelse og det evige liv», slik vi nettopp gjorde under dåpen.

Det der med oppstandelsen, som noe reelt, noe sant og virkelig, er kanskje noe av det som det er vanskeligst å forstå eller forklare. Noen ganger er det kanskje slik for noen og enhver av oss at denne delen av troen blir noe vi kanskje heller mumler enn roper ut når vi snakker om det vi tror på.

Jeg tror mange av oss syns det er lettere å snakke om de konsekvenser, verdier og den mening som troen gir, om nestekjærlighet, tilgivelse og slikt, enn at vi faktisk tror på at vi alle en dag skal stå opp fra døden, at vi faktisk tror at det evige liv er virkelighet.

For meg er det i alle fall slik. Og jeg trenger å øve meg på si det høyt, til meg selv og til andre: Jeg tror på oppstandelsen. Jeg tror at Jesus lever. Jeg tror ikke at døden har det siste ordet.

Jeg tror!

Om tekstene

På høstens påskedag minnes vi på det aller mest sentrale i troen vår:

For det første peker dagen på Jesu egen oppstandelse fra de døde, der han vant den endelige seier over døden. For det gjorde han ikke i byen Nain som vi leste om, men det gjorde han i Jerusalem, da han selv gikk i døden og beseiret den - innenfra, for vår skyld. Og med overlegen seier viste han at døden ikke har siste ordet.

For det andre peker tekstene fremover, nemlig på den dag da Jesus åpent og synlig skal vise seg som den endelige seierherre over døden, den dagen da gudsriket skal bryte gjennom med full kraft, og det skal bli slutt på dødens ødeleggende herjinger – dem som raser rundt i vår verden i dag, og som vi på ulikt vis er med på både å bidra til, og å kjempe mot.

For det tredje peker tekstene på dette, at den som tror på Jesus, alltid er på livets side – og selv kan være et håpets tegn i verden. Et tegn på de kreftene som er sterkere enn døden. Den som tror på den oppstandne Jesus blir slik en person som Gud kan gjeste sitt folk gjennom.

Jeg vet ingen ting mer meningsfullt i dette livet, enn å få være del av en kirke hvor Gud lar vanlige mennesker få være tegn på oppstandelsens kraft, på himmelriket. Og få være med på å gi mennesker livet tilbake.

Jeg vet ingen ting mer meningsfullt i dette livet, enn å få være del av en kirke hvor Gud lar vanlige mennesker få være tegn på oppstandelsens kraft ...

Om å få livet tilbake

Jeg har aldri sett noen bli vekket opp fra de døde. Men jeg har sett veldig mange få livet sitt tilbake fordi noen lot troen sin bli til konkret handling mot urettferdighet, fattigdom og lidelse.

La meg gi ett konkret eksempel på dette, fra Misjonsalliansens arbeid i Ecuador som jo dere her i menigheten er med på å gjøre mulig gjennom deres misjonsprosjekt. Dette eksempelet er fra en annen del av arbeidet vårt i landet, nemlig mikrofinansarbeidet.

Maria bodde i et av de fattigste områdene i storbyen Guayaquil, på et sted som mange kanskje ville kalt et «slum-område». Men hun hadde klart seg ganske bra:

Som enslig mor for en sønn på omkring 14 og en datter på omkring 7, om jeg husker riktig, hadde hun fått til imponerende mye. Et bambushus var oppgradert med murvegger, og taket med blekkplater og stålkonstruksjoner.

Hun hadde jobbet på kafe, og hadde hatt mulighet til å la barna gå på skole. Sønnen var skoleflink, en moden gutt som også tok ansvar i hjemmet. Både mor og sønn drømte om at han skulle ta en skikkelig utdanning, og få en god jobb og en fremtid uten den fattigdommen som moren hadde vokst opp i.

Men nå hadde alt rast sammen. Hun hadde testet positivt på HIV, en alvorlig diagnose, en kostbar situasjon – men også en diagnose som gjorde at hun mistet jobben sin. Hun fikk heller ikke jobb andre steder, fordi i den type jobber som var aktuelt for henne å søke på, så måtte hun kunne legge frem en ren helseattest, og vise at hun var frisk.

Hun hadde også søkt banker om lån til å starte for seg selv, men det viste seg også helt umulig på grunn av hennes diagnose. Det ville være alt for risikabelt for banker å gi et lån til noen med en slik diagnose.

Maria stod i fare for å miste alt hun hadde bygget opp. Huset, utdanningen til barna. En ekstremt fortvilet situasjon, og hun hadde ingen rundt seg som kunne redde henne ut av situasjonen. På toppen av det hele hadde hun frykten for å utvikle alvorlig sykdom, og å være ute av stand til å følge opp barna sine.

I Ecuador hadde vi da, og har fremdeles, en bank som et etablert for å låne ut penger, gi mulighet til trygg sparing og livreddende forsikringer til mennesker som ikke kan få lån i vanlige banker. De kristne verdiene som banken var tuftet på gjorde oss kreative i å lage produkter, eller løsninger, for folk i vanskelige situasjoner.

Et av disse tilbudene var et program for mennesker med HIV-diagnose, der det både ble gitt lån til å drive egen forretning, og en rekke andre oppfølgingstiltak som skulle hjelpe dem med å håndtere situasjonen, få medisinsk behandling, osv.

Maria ble med i dette programmet, fikk lån gjennom Misjonsalliansens bank, og hun startet en kosmetikkforretning som gikk veldig bra. Hun kunne beholde huset, og hun kunne fortsette å investere i sine barn.

Jeg husker godt at hun stod i huset sitt og holdt rundt sønnen og datteren sin, og sa nettopp dette; at hun følte hun hadde fått livet tilbake, og at det aller viktigste for henne nå, var barna sine, og deres fremtid.

Det å oppsøke menneskelig nød og fattigdom og å kjempe mot urettferdighet og ondskap er en naturlig konsekvens av troen på Ham som har overvunnet døden og dødens krefter.

Om å gå i Jesu følge, sammen

I Misjonsalliansen drives vi av visjonen «på jorda som i himmelen», som er utledet av Jesu egen visjon for hvordan livet for menneskene på jorda skal være.

Mange av de stedene vi arbeider finnes det mennesker som ber til Gud om hjelp til å komme ut av lidelse, de ber om håp, de ber for sine barn.

Guds måte å svare menneskers bønn på er sjelden gjennom det overnaturlige, mens om oftest gjennom medmennesker som ser nød og behov. Folksom forstår at det er deres hender og føtter Gud har å bruke for at det skal bli «på jorda som det er i himmelen».

Det å oppsøke menneskelig nød og fattigdom og å kjempe mot urettferdighet og ondskap er en naturlig konsekvens av troen på Ham som har overvunnet døden og dødens krefter.

Vi som er med i flokken til Jesus kan være med å gi mennesker livet tilbake.

Sofiemyr menighet og Misjonsalliansen går i denne flokken sammen. Vi kan gjøre som Jesus gjorde i Nain, og så mange andre ganger; ikke se bort fra det som er vondt og ødeleggende i vår verden, men bry oss, vise medfølelse, og gjøre noe med det vi ser.

Slik at menneskene vi sammen når frem til kan si, som i bibelteksten, at «Gud har gjestet sitt folk».

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Gi en gave