Jeg har vokst som menneske
JEG ER NÅ KOMMET hjem igjen etter nesten fire måneder som volontør i Ecuador. Vi bodde åtte volontører mellom 19–23 år i et stort hus i utkanten av storbyen Guayaquil. Den første måneden brukte vi aller mest tid på spansktimer og til å bli kjent, og det var først da vi kom ut i arbeidet at jeg virkelig følte at jeg var på riktig plass. Jeg begynte å jobbe i et fotballprosjekt, på et helsesenter og aller mest på et familiesenter. På fotballen satt jeg som regel på sidelinjen med de yngre barna og lekte med dem mens de eldste hadde trening, og så var jeg med og spilte selv da jentene spilte. Siden jeg var et hode høyere enn de fleste jentene og fem til ti år eldre, trengte jeg heldigvis ikke å spille så bra, noe som passet meg fint siden jeg egentlig ikke driver med fotball. Jeg har blitt veldig mye mer glad i å spille nå etter Ecuador da!
På helsesenteret fikk jeg være med på laboratoriet og testet blod. Mange av brukerne hadde diabetes. Jeg var også med på å ta imot pasientene som kom inn, særlig ved å måle vekt, høyde, blodtrykk og lignende. Ekstra gøy var det å få lov til å være med og sette injeksjoner. På familiesenteret JUCONI trivdes jeg aller best, selv om det på mange måter var det verste stedet også. Jeg var med en av psykologene rundt på hjemmebesøk og møtte forskjellige grupper. Der satte vi i gang samtaler med ungdommer rundt vold, gjenger, kriminalitet, selvfølelse og selv-kjærlighet. Særlig viktig var det å få frem hvordan de burde oppføre seg mot hverandre.
Jeg vil ta med meg alle smilene, all takknemligheten og alle de gøye minnene med barna videre.
På hjemmebesøkene lekte jeg eller spilte spill med barna i familien. Vi leste bok, tegna, malte, spilte UNO (de er fæle til å jukse!), lagde figurer av CD-plater og lekte med dem etterpå. Dette ble gjort for å lære familiene hvordan man kan leke på en sunn måte, i tillegg til å snakke med familiene om ulike temaer hver uke. Det å få jobbe med disse sårbare familiene over måneder har vært utrolig givende, for selv om det føles håpløst ut til tider ser vi progresjon også. Flere steder i byen kunne vi aldri gå alene. Gjengene kontrollerer området, og det har bare blitt verre med covid-19. Vi tenkte derfor alltid over om vi egentlig trengte å ha med oss verdisaker eller ikke, og om vi kunne gjemme bort det vi hadde med oss. Vi hadde også alltid klar en 20-dollarseddel lett tilgjengelig i tilfelle ran. Da hadde vi i hvert fall noe å gi fra oss.
Siden byen er såpass utrygg var det fint å føle seg trygge ved huset der vi bodde, et inngjerdet område med ID-sjekk ved porten. Jeg ble utrolig glad i barna jeg lekte og jobba med, og det er dem jeg husker aller best og savner når jeg tenker tilbake på Ecuador. Jeg vil ta med meg alle smilene, all takknemligheten og alle de gøye minnene med barna videre. Folkene kommer jeg aldri til å glemme, og jeg holder fortsatt kontakten med flere på sosiale medier!
Jeg føler jeg har vokst og lært utrolig mye under oppholdet mitt. Jeg anbefaler alle å søke et opphold som volontør!