Landcruiseren kjører lett gjennom den gjørmete og rødfargede grusvegen. Vi er på slutten av regntiden, og veiene er mer kjørbare enn for noen uker siden. Det er grønn og frodig vegetasjon rundt oss, og vi er for det meste alene på veien. Innimellom kjører vi gjennom små lokalsamfunn med brune jordhus. Hunder løper etter bilen, og små barn har god underholdning av å leke med gamle sykkelhjul. Ellers møter vi med jevne mellomrom slitne lastebiler med tung last. Vi får høre at de kommer fra nærliggende gruver der de utvinner aluminiumoksid, et av mange råstoffer som dette fattige landet eksporterer til utlandet. Selv om Sierra Leone er rik på naturressurser, er landet blant de aller fattigste i Afrika. Det skal vi få bekreftet denne dagen.

Vi har overnattet på et gjestehus i Matru Jong. Nå er vi på vei til landsbyen Molucia. Her har Misjonsalliansen nylig finansiert et nytt skolebygg. – Sierra Leone lider fremdeles av skadene etter den langvarige borgerkrigen. Grufulle handlinger, overgrep og drap satte utdanningssystemet langt tilbake. Mange lærere ute i landsbyene mistet livet, forteller lokale ledere vi møter.

Når bilen kjører inn på skoleområdet og vi går langs bygningen og kikker inn i klasserom, skjønner vi at vi er ventet. Barna reiser seg spontant og hilser på oss, unisont og i kor. Godt innlært. Med på turen er Sverre Vik fra hovedkontoret. Den tidligere pastoren og nå menighetsansvarlig i Misjonsalliansen får umiddelbar kontakt med barna, og det utvikler seg til mye latter, dans og sang og ikke minst «oggo oggi oggi, hei hei hei». I et av de tomme klasserommene møter vi både lærere og foreldre, og alle uttrykker glede og takknemlighet for den nye skolen.

– Før vi fikk denne skolen, hadde vi alvorlige problemer med skolegang og utdanning for barna våre. Nærmeste skole var i Matru Jong, og barna måtte gå på bena i nærmere to og en halv time hver vei. På grunn av den lange avstanden var det svært mange som ikke gikk på skole. Egentlig de aller fleste, forteller en av foreldrene.

Nå er Molucia og fire andre nærliggende landsbyer lykkelige over å ha skoletilbud så nært hjemstedet, og de blir ikke ferdige med å takke Misjonsalliansen. De hadde forsøkt å få støtte fra andre NGO-er, altså frivillige organisasjoner, men det ble bare med løfter og fine ord. Skole ble det ikke noe av. – Pengene dere har lagt inn i denne skolen, ville vi i landsbyen aldri hatt mulighet til å skaffe selv. Vi er glade for at dere er her i dag slik at vi kan få takket dere, sier flere av foreldrene og ser bort på representantene fra Misjonsalliansen.

Det er et lite skår i gleden, og det gjelder lærernes økonomiske situasjon. Myndighetene er veldig strenge med å gi lærere formelt undervisningssertifikat som innebærer at de kan stå på myndighetenes lønningsliste. Men mange utdannede og delvis utdannede lærere velger å undervise frivillig uten lønn. Foreldrene snakker i munnen på hverandre for å uttrykke sin misnøye med myndighetenes politikk, og rektoren forteller om situasjonen ved hans skole i Molucia. – Vi har syv lærere ved vår skole; to av dem får lønn, og fem jobber helt frivillig. Det er urettferdig, men Misjonsalliansen gir alle lærerne mulighet og tilbud om kurs og videreutdanning og vil på den måten heve lærernes kompetanse. Vi håper at flere av lærerne våre etter hvert får lønn, sier han.

Men foreldrene er redde for at noen av lærerne vil forsvinne. – De aller fleste lærerne bor i Matru Jong, og de bruker veldig lang tid på å komme til og fra skolen. Derfor ønsker vi at Misjonsalliansen kan finansiere lærerboliger i tilknytning til skolen. Da vil det være lettere for dem å jobbe her, forteller de. Rektoren skryter av kollegaene sine og mener de er veldig idealistiske. – De vil veldig gjerne utføre yrket sitt og være med og forme Sierra Leones framtid, sier han.

Befolkningen i Molucia er svært sårbar. Alle lever av å dyrke kassava, både som mat til egen husholdning og ved å selge den på markedet eller til oppkjøpere. Landsbyen har ikke noe felles tiltak eller form for kooperativ for å selge varene sine, og oppkjøperne kjøper kassava rett fra den enkelte bonden. Prisen er derfor lav, men for mange krever det mye å komme seg til nærmeste by for å selge produktet sitt der.

– Vi har tre mål med kassava, men etter at jeg ble syk med magesår, rekker jeg bare så vidt over ett mål, forteller Auba Sulaiman. Han er en fattig bonde med to barn. Den eldste gutten er 25 år og analfabet fordi landsbyen ikke hadde noe skoletilbud på den tiden han var liten. Datteren, Fudin, som nå går i fjerde klasse, gikk en kort tid på skole i Matru Jong. Da måtte hun starte hjemmefra klokken fem om morgenen og gå på bena sine i to og en halv time for å rekke skolen, og så gå samme avstand tilbake etter skoletid. Det ble for tøft for den lille jenta. – Hun sluttet på skolen, men begynte igjen da vi fikk skole i landsbyen vår, sier faren. Datteren bekrefter fornøyd at hun er glad for å kunne gå på skole igjen. – Jeg liker meg på skolen, og jeg liker aller best engelsk og religion. Når jeg blir voksen, vil jeg bli politiker eller minister, sier Fudin Sulamain.

Foreldrene sitter ved siden av og lytter til datteren. Faren sukker. – Dette bekymrer oss. Vi er fattige, og vi kan ikke betale utdannelsen om hun vil gå videre på skole i Matru Jong. I så fall må hun ha et sted å bo i byen, og det har vi heller ikke råd til, sier han og forklarer nærmere: – Før kunne vi spise tre måltider om dagen, men i dag har vi bare råd til to. De daglige måltidene består kun av kassava. Jeg setter ut feller i skogen for å fange ekorn og andre smådyr. Er vi heldige, blir det kjøtt til middag. Men det er sjelden. Vi kan bare stole på Gud, sier Auba.

En av naboene i landsbyen forteller samme historie. Aminata er 30 år og mor til Mohamad, som er ti år og går i fjerde klasse. Hun er gift, men mannen er ikke til stede når vi snakker med henne. – Jeg har aldri gått på skole og kan hverken lese eller skrive. Vi er fattige, og det er vanskelig å få endene til å møtes, forteller hun. Også hun og familien livnærer seg av kassava. Bokstavelig talt. Det er det eneste de har å spise. Kassava (også kalt maniok eller yuca) kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men ble introdusert i Afrika av portugisiske handelsmenn fra Brasil på sekstenhundretallet og er blitt svært viktig i den afrikanske husholdningen. – Hvis vi har penger, hender det at vi kjøper litt ris, men det er sjelden. Men vi spiser aldri kjøtt, legger hun til.

Muhamad gikk på skole i hovedstaden Freetown før landsbyen fikk egen skole. Han bodde da hos tanten sin, men er nå tilbake i sin egen landsby. Muhamad er en intelligent liten gutt og forstår alle spørsmålene (på engelsk) før tolken vår rekker å oversette. Sverre Vik spør gutten om han er glad for å bo hjemme. Muhamad ser opp på moren og smiler: – Jeg er glad for å bo hjemme sammen med mamma og få gå på den nye skolen, sier han og fortsetter: – Etter skoletid vasker jeg skoleuniformen og hjelper mamma på åkeren. Deretter spiller jeg litt fotball med vennene min og gjør lekser til jeg legger meg i ti-tiden.

Vi besøker flere familier og sitter utenfor enkle jordhus, og det går mer og mer opp for oss hvor fattig dette lokalsamfunnet er. – Det er hjerteskjærende å oppleve dette. Jeg skulle ønske vi kunne gjøre enda mer for å hjelpe, sier Sverre. Han samler opp historier han senere skal dele med menigheter i Norge. – Vi er alle likeverdige mennesker uansett hvor vi kommer fra. Når ett lem lider, lider hele legemet, og når dere har det vondt, har vi det vondt, sa han flere ganger til landsbyene vi besøkte.

Muhamad liker seg på skolen, og han passer på å gjøre leksene sine. – Jeg liker best matte, engelsk og religion, sier han og er tydelig på hva han vil bli. – Jeg vil bli lege når jeg blir stor. Sverre bifaller med det samme, og de gir hverandre en high-five. Moren ser betenkt ned i gulvet og møter deretter blikket vårt. – Jeg har hverken fast inntekt eller sparepenger. Jeg skulle ha reparert taket på huset. Det renner vann ned på oss når det regner. Men jeg har ikke råd, sier hun litt rådvill. Mens vi kikker opp og ser sollys og blå himmel gjennom alle hullene i taket, hører vi Aminata legge til: – Dette er barndomshjemmet mitt. Jeg vokste opp her. Vi har i alle fall et hus å bo i.

Vi forblir tause en stund. Det er vanskelig å ta inn over oss alle inntrykkene. Også denne moren takker Misjonsalliansen for den fine skolebygningen, og kanskje er dette bidraget et langt skritt videre mot en bedre framtid for dette lokalsamfunnet.